– Jeg trodde jeg var for ung til å få brystkreft

Tekst: Solveig Brekke Weltzien Foto: Ingvild Festervoll Melien og River Hongjie He

Det var krevende å få brystkreft i så ung alder. Jeki hadde ingen kjennskap til kreft fra før, så alt var helt nytt. 

– Jeg var midt i 20-årene, og da er det en del som skjer i livet. Du er på en vei der du finner ut av hvem du er som person og hva du skal gjøre. Du forventer ikke at du blir syk, når det er så mye som skjer ellers, sier hun.

Yngst på venterommet

– Det var et sjokk at jeg fikk det som 26-åring, og jeg var i sjokktilstand ganske lenge. Når man søker på brystkreft, er det jo som regel noe folk får i 50-årene. Jeg har vært den yngste på venterommene og Vardesenteret, og har ikke hatt noe imot det. Man får et slags fellesskap når man går igjennom brystkreft sammen. Men jeg kan jo ikke relatere til folk som har barn, eller som har jobbet lenge. Det er en del ting som er annerledes, forklarer hun.

I begynnelsen brukte Jeki en del humor for å lette på stemningen. 

– I starten syntes jeg det var ganske greit å ikke fokusere for mye på alvorligheten i det. Men da jeg ble synlig syk og begynte å miste håret, skjønte jeg at det var ganske umulig å holde maska. Selv om jeg var forberedt på det, så var det noe ganske annet å oppleve det, sier hun.

BLI MEDLEM

Dette bildet ble tatt den dagen Jeki fikk vite at hun hadde brystkreft. Hun og kjæresten Anders måtte ta seg en tur ut for å lufte seg. Når hun tenker tilbake, tror hun ikke at hun skjønte alvoret.

Kjente ikke på følelsene

Da sykdommen ble synlig, begynte det også å gå litt nedover med psyken. Jeki gikk inn i et overlevelsesmodus. 

– Jeg prosesserte ikke det jeg gikk gjennom da jeg stod i det. Jeg har tenkt på det etterpå, hva var det jeg følte? Jeg hadde ikke tid til å kjenne på det der og da, og det hadde gjort mer vondt enn godt. Jeg var veldig fokusert på å komme meg gjennom neste behandling, eller neste legetime.

Det var mange ting Jeki måtte ta stilling til tidlig fordi hun var ung.

– Jeg måtte fryse ned egg, siden jeg ikke har barn. Barn var ikke noe jeg tenkte på akkurat da. I tillegg befant jeg meg i overgangen mellom å være ung og voksen. Hvor mye ville jeg klare på egenhånd, og hvor mye skulle jeg spørre en voksen om? Jeg føler at jeg har måttet klare en del ting på egenhånd, sier hun ettertenksomt.

Jeki og Anders har vært sammen i tre år. – Når man går gjennom en slik livskrise er det enten make or brake. Det er en stor test i alle forhold om man klarer det. En kreftdiagnose er ikke noe du forventer skal skje, sier Jeki.

Unge kjærester da krisen inntraff

Hun forteller at det var samboeren som oppdaget kulen i brystet og reddet livet hennes. 

– Anders har vært her hele tiden. Det første han sa etter at sykehuset ringte om diagnosen, var at vi skulle komme gjennom dette sammen, og at det kom til å gå bra. 

Jeki synes det er rart å tenke på alt de gikk gjennom sammen. 

– Det var han jeg kom hjem til, og han som så de mørkeste periodene. Det er jo ikke en selvfølge at man holder sammen gjennom en slik vanskelig periode, særlig når man er så unge. Anders er selv ung og kunne lett ha valgt noe annet. Han kunne sagt at dette blir for tungt for meg, og det hadde jeg forstått. 

Hun understreker at det ikke bare har vært lett. 

– Når man er kjærester og ikke har vært sammen lenge, er man mest opptatt av å ha det fint og gøy sammen. Jeg er imponert over oss to egentlig. Det sier litt om hvor sterke vi er sammen, at vi kommer oss gjennom noe sånt, så tidlig. Jeg har vært veldig heldig som er sammen med min beste venn, som aksepterer meg og elsker meg for den jeg er, sier hun.

Jeki vokste opp på Filippinene og flyttet til Norge da hun var ni år. Hun er takknemlig for at hun kunne få god oppfølging av det norske helsevesenet da hun ble syk. Samtidig har hun savnet samholdet i den filippinske kulturen. Det har vært vondt å ha familien så langt unna. 

Musikken ga hverdagen mening

– Du er musiker og ga ut to singler i fjor. I tillegg holdt du to konserter. Hvordan har du orket å jobbe med musikk i sykdomsperioden?

– Identitet har alltid vært viktig for meg. Det er sikkert fordi jeg har vokst opp i to kulturer, filippinsk og norsk. Musikken er en stor del av min identitet. Da jeg ble syk forandret hverdagen seg helt, og utseendet forandret seg. Det var mange ting jeg ikke kunne gjøre lenger. Musikken var det eneste som jeg hadde litt kontroll over, når jeg ikke hadde kontroll over andre ting. Det var også en måte å minne meg selv på at jeg fremdeles var meg, selv om jeg var syk og så litt annerledes ut, sier Jeki tankefullt.

– Folk har sagt at det er veldig sterkt at jeg har klart å gjennomføre konserter og øvelser oppi alt. Jeg er stolt av meg selv. Musikk har vært en motivator, og det har betydd veldig mye for meg, sier Jeki. Bildet på veggen er fra en av hennes konserter.

Musikken var også en grunn til å komme seg ut av døra. 

– Selv om jeg var veldig dårlig, presset jeg meg selv mange ganger. Jeg hadde en mening og en grunn til å gjøre ting, istedenfor å være hjemme. Jeg var sykmeldt fra en annen jobb, også. Jeg tror ikke det hadde vært så bra å bare sitte inne og føle på sorgen over den personen jeg var før. 

Å drive med musikk, ga Jeki mening og retning i hverdagen. 

– Jeg satte meg små mål; å dra på bandøvelse og være med bandet mitt. Selv om jeg hadde en dårlig dag, så hadde jeg i alle fall fått gjort noe. Det var også godt å være rundt folk som ikke minnet meg om sykdommen. Det var stort for meg at jeg klarte å gjennomføre konsertene.

Hva nå?

– Hva tenker du om framtiden? 

– Akkurat nå blir jeg litt stressa. Det er snart ett år siden jeg fikk diagnosen, og jeg sliter litt med tiden etterpå. Jeg har vært gjennom en stor ting og har med meg så mye bagasje. Jeg kjenner mye ettervirkninger, men vet ikke hva som forårsaker plagene. Skyldes det cellegiftbehandlingen, eller er det på grunn av hormonbehandlingen jeg skal gå på i ti år? 

Jeki forteller at det går veldig opp og ned. 

– Jeg filosoferer mye. Hvem hadde jeg vært uten antihormonene som jeg skal gå på? Hvor hadde jeg vært i livet nå, hvis jeg ikke ble syk? Den veien tilbake til det normale, hvor lang tid vil det ta for meg? Når vil jeg komme meg tilbake på jobb? 

Jeg filosoferer mye. Hvem hadde jeg vært uten antihormonene som jeg skal gå på? Hvor hadde jeg vært i livet nå hvis jeg ikke ble syk?

Hun tar ett skritt av gangen. Det er mye hun må tenke over. 

– Det er ikke sikkert jeg kan få barn på en naturlig måte. Jeg kan ta en pause fra antihormonbehandling for å få barn, men da må jeg planlegge mer. Tanken på tilbakefall ligger i bakhodet hele tiden. Jeg håper at jeg aldri opplever noe sånt igjen. 

Jeki skriver dagbok og sanger, og det er en fin måte å få ut følelsene på. Hun er også blitt med i Fortellerkorpset til Ung kreft, der hun er blitt kurset i å fortelle sin historie. Skoler, bedrifter eller andre kan booke henne for foredrag. Les mer på www.ungkreft.no/fortellerkorpset.

– Hvilke verktøy hjelper deg i hverdagen nå?

– Det hjelper å være med folk, det gir meg energi. Det er godt å komme seg ut av huset, om man vil eller ikke. Jeg skriver dagbok og sanger, og det er en fin måte å få ut følelsene på. I går hadde jeg en dårlig dag, og da tenkte jeg på at søsteren min snart har bursdag og at jeg skulle lage et kort til henne, og da snudde fokuset mitt. 

Les også: Det vanskelige valget

Jeki valgte å gå alene på kontroller og behandlinger. – Jeg tenkte på andre og ville ikke at de skulle se det verste av meg, sier hun.