Grethe RøedDa Grethe var ferdig med kreftbehandlingen, følte hun seg ikke frisk. – Arbeidsgiver ringte og spurte hvordan det gikk og hvordan jeg følte meg. Jeg fikk et press, som jeg også la på meg selv, og dette gjorde at jeg bare ble dårligere, forteller Grethe.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Marie von Krogh og privat

Grethe Røed var 35 år, hadde to gutter på fire og sju og jobbet i NAV, da hun fikk brystkreft. 

– Jeg trodde jeg hadde hele livet foran meg, og hadde alltid tenkt på det kjekke jeg skulle gjøre. Brystkreften ble et totalt sjokk, og jeg distanserte meg fra diagnosen, sier hun. 

BLI MEDLEM

I ettertid har Grethe skjønt at hun dissosierte seg (se faktaboks under). At hun på en måte ble splittet i to personer, der den ene så seg selv utenfra. 

– Jeg kunne forklare til andre at det var helt forferdelig, men jeg kjente ingenting. Jeg stengte av følelsene. Dette var min måte å håndtere brystkreften på, men jeg vil absolutt ikke anbefale metoden, sier Grethe. 

Grethe RøedValpetid er hektisk, men jaktlabradoren Stella på tre måneder sprer også masse glede. Det å komme seg ut i naturen, med eller uten hund, har vært god medisin mot Grethes psykiske plager.

Definisjoner

  • PSYKISKE PLAGER: Ikke det samme som psykiske lidelser. Plager som kan være belastende, men ikke er så inngripende at de utgjør en diagnose.
  • DISSOSIASJON: Å koble fra eller å skille elementer som hører sammen.
  • RASKERE TILBAKE: Tiltak fra NAV som ble lagt ned i 2019. Les mer om arbeidsrettet rehabilitering på www.arbeidoghelse.no
  • ADJUVANT BEHANDLING: tilleggsbehandling som f.eks. cellegift og stråleterapi gitt etter kreftoperasjon for å redusere risiko for tilbakefall.
  • FATIGUE: Kronisk trøtthet, en utbredt senskade hos de som har vært behandlet for kreft. 
  • KREFTOVERLEVER: En som har fått diagnose og fremdeles er i live. Man er en kreftoverlever fra den dagen man får diagnosen til man dør. Når man har fått en kreftdiagnose er man per definisjon en kreftoverlever.
  • LANGTIDSOVERLEVER: En som har fått en kreftdiagnose og som har levd i fem år etter å ha fått diagnosen og som lever nå.

(Kilder: Grethe Røed, psykologforeningen.no, Store medisinske leksikon,
kreftregisteret.no, artikkelen «Kronisk tretthet hos voksne overlevere»)

 

Torde ikke gå ut

– Flere overlever brystkreft eller lever lenge med brystkreft nå. Kjenner du deg igjen i en forventning om at man da skal man være lykkelig og kjenne på at man er heldig?

– Jeg hadde gledet meg til å bli friskmeldt etter et år, men da ble situasjonen enda vanskeligere. De sa jeg var frisk, men jeg hadde angst og depresjon. Jeg torde ikke gå ut og distanserte meg fra folk. Jeg er egentlig sosial og utadvendt, men orket ikke ta telefonen når det ringte, minnes hun. 

Jeg torde ikke gå ut og distanserte meg fra folk. Jeg er egentlig sosial og utadvendt, men orket ikke ta telefonen når det ringte.

Grethe RøedGrethe hadde ikke energi til å møte folk, og orket heller ikke å snakke fordi det tok så mye krefter. Hun har alltid vært en positiv person, så det at hun ikke skulle klare å være positiv, var vanskelig.

– Jeg gikk til legen fordi jeg ikke fikk til å puste skikkelig, og beina var så tunge at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg visste ikke at jeg hadde angst, men legen min forklarte at symptomene mine var angstrelaterte. Den setningen var vanskelig å svelge, forteller hun.

Symptomene var blant annet kraftig hjertebank, nervøsitet, svimmelhet, pusteproblemer, muskelsmerter og lammelse i hele kroppen. Grethe var i tillegg kronisk trøtt, og det var vanskelig å se folk i øynene. 

– Jeg følte meg svak og var redd. Jeg følte at jeg ikke var verdt noe som venn, kone, mor eller kjæreste. Det var tøft å stå i det, og jeg følte meg så ensom, forteller hun. 

Stemmen skjelver. Det er tungt å gjenfortelle. 

Jeg følte at jeg ikke var verdt noe som venn, kone, mor eller kjæreste. Det var tøft å stå i det, og jeg følte meg så ensom.

– Det forventes at du skal være takknemlig og glad for at du lever og er frisk. Jeg fikk en konflikt utad og med meg selv. Situasjonen var så tøff å stå i, at jeg ble en god skuespiller. Vi er så gode til å spille roller, men da er vi jo uærlige med oss selv. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri mer skal forlate meg selv, sier Grethe.

Grethe Røed

Utdannet sosialantropolog. Hadde oppfølging med langtidssyke og -ledige i NAV, og var seGrethe og kattennere veileder og kursholder i en privat bedrift. 

Fikk brystkreft i 2007 og er 100 % ufør i dag.

De siste årene har hun drevet for seg selv og holdt foredrag og kurs, blant annet for NAV-deltakere og NAV-ansatte. Er også meditasjon- og mindfullnessinstruktør, yogainstruktør og NLPcoach (Nevro Lingvistisk Programmering).

Gift, to sønner.

 

Bare hold rundt meg

Det ble ikke lettere av at folk var usikre på hvordan de skulle være sammen med henne. 

–  Jeg visste ikke hvordan folk ville reagere hvis jeg sa hvor redd jeg var. Det kan være ubehagelig å ta imot. Jeg tror mange holder ting for seg selv fordi de vil skjerme andre. Tenk om man torde å be noen om å bare holde rundt seg, sier hun tankefullt.  

Vårt samfunn er et handlingssamfunn, og vi er gode på å gjøre, utdyper Grethe. Og når du da ikke kan gjøre noe, blir det ubehagelig. 

– Jeg kunne ikke gjøre noe, og hvem var jeg da? Da var jeg heller ikke verdt noe. Jeg hadde egentlig trengt noen som bare var der med meg i den ensomheten, sier hun stille.

Grethe Røed

Gikk tilbake for raskt 

– Fikk du noe hjelp for dine psykiske plager?

– Jeg har gått til en psykolog i fire år nå, som har hjulpet masse. Men den første psykologen jeg møtte, fikk jeg gjennom NAV-tiltaket «Raskere tilbake». Bare navnet sier jo litt om målet. Det passet ikke meg, for jeg ville jo tilbake. Det trigget min refleks om at jeg må skynde meg, sier hun.

STØTT OSS

Hun begynte på tiltaket ett år etter at hun fikk diagnosen og var ferdig med adjuvant behandling (se faktaboks). Grethe erfarte at hjelpetiltaket gjorde henne verre. Hun trodde jo allerede at hun måtte raskt tilbake, og hadde ringt arbeidsgiver og informert om det. 

– Jeg hadde behøvd noen som holdt meg igjen, og som lot meg puste og være i frykten, sorgen og sårbarheten ... Det at jeg følte meg verdiløs, sier hun og tar en lang pause før hun fortsetter.

– Der skulle det vært et hjelpeapparat, eller noen som så deg! Det er så viktig å få lov til å føle ting. Men så skal vi ta oss sammen hele tiden. Det er forventinger om at vi skal tilbake til arbeidslivet, både fra oss selv og omgivelsene, forteller hun. 

Grethe erfarte at hun var sin egen verste fiende. 

– Arbeidsgiver ringte og spurte hvordan det gikk og hvordan jeg følte meg. Jeg fikk et press, som jeg også la på meg selv, og dette gjorde at jeg bare ble dårligere. Selv om jeg egentlig var «frisk», følte jeg meg sykere enn noen gang, sier hun.

Arbeidsgiver ringte og spurte hvordan det gikk og hvordan jeg følte meg. Jeg fikk et press, som jeg også la på meg selv, og dette gjorde at jeg bare ble dårligere.

I 2009 begynte hun å jobbe noen få timer i en klesbutikk, og økte gradvis arbeidstiden. Noen år senere startet hun i en full stilling som veileder og kursholder.

– Jeg greide å stå i det arbeidet i nesten fem år, men så gikk jeg på en psykisk og fysisk smell. Da hadde kroppen skreket en lang stund. Siden har jeg slitt med å komme tilbake i jobb, forteller hun.

I dag er Grethe 100 % ufør og synes det er en lettelse. Hun driver for seg selv, og kan regulere hvor mye hun orker.

Grethe Røed


Stress, nedstemthet og tapt identitet

I mange år var Grethe inne i en «boble» der ord som nedstemthet, bekymring og stress var tett på henne. I dag har hun trådt ut av denne boblen, og selv om ordene er der, har de ikke den samme kraften. 

– Det handler om øvelse og at årene går. Meditasjon og mindfullness har hjulpet. Tidligere følte jeg at hodet var redningen, men det stemte ikke. Det gjelder å få kontakt med kroppen og følelsene, sier Grethe.

Bekymring

Jeg var mye bekymret før, spesielt for om jeg ville klare å komme tilbake til jobb. Jeg ville jo tilbake, for jeg elsket å jobbe. Da jeg begynte å jobbe litt og var en del av samfunnet igjen, ble det litt lettere og bekymringen forsvant. Jeg var også bekymret for ungene. Jeg var redd for at de skulle bli preget av sykdommen min på et vis. At jeg ikke klarte å være der for dem slik jeg ønsket, det har vært vondt i mange år. Jeg var også livredd for at mannen min skulle gå fra meg. Jeg greide ikke å holde huset i orden en gang, var totalt fjern og glemte jo masse. Men han er der, så det er flott. Jeg er veldig takknemlig og glad for det. 

Jeg var også livredd for at mannen min skulle gå fra meg. Jeg greide ikke å holde huset i orden en gang, var totalt fjern og glemte jo masse.

Nedstemthet

Jeg var nedstemt da jeg var syk og i en god del år. Det er Ikke mye til stede nå. Jeg bruker mange takknemlighetsøvelser, som handler om å finne glede i de bittesmå tingene. Som å gå ut og kjenne luften, et smil eller at noen sier hei. Jeg har mye glede rundt meg.  

Tilbakefallsangst

Jeg var nylig på mammografi fordi de fant en skygge på det ene brystet. Jeg ble redd for tilbakefall, men sa til meg selv: «Jeg vet ikke noe ennå. Hvis det skjer, må jeg ta det der og da. Akkurat nå må jeg forholde meg til øyeblikket, og akkurat nå har jeg ikke brystkreft.» Det var utrolig godt å kunne tenke slik de 14 dagene jeg måtte vente på svar. Når jeg gjør gode ting for meg selv, skjer det noe. Kroppen begynner å tro på det jeg har fortalt den en lang stund. Men det er utfordrende også, fordi det har vært mye fokus på din syke kropp. Det er jo ikke der du har lyst til å være.

Stress

Jeg har hatt mye innvendig stress, og for noen år siden fikk jeg diagnosen PTSD (Posttraumatisk stressyndrom). Folk ser på meg som veldig rolig, men fra jeg var liten har jeg hatt en indre uro. Den ble forsterket da jeg fikk brystkreften. Meditasjon har vært det beste for meg for å få innvendig ro. Jeg kan legge merke til at jeg begynner å stresse, og så unngår jeg at jeg automatisk blir stresset. Det å bli kjent med gamle mønstre betyr at du kan anerkjenne at det skjer, og ikke bare gå rett inn i det. Hvis jeg kjenner en liten smerte i kroppen, slår tilbakefallsangsten ned i meg. «Hjelp, nå har jeg sikkert kreft en annen plass», tenker jeg.

Hvis jeg kjenner en liten smerte i kroppen, slår tilbakefallsangsten ned i meg.

Stress er det som er mest fremtredende hos meg fortsatt. Du har blitt så redd for kroppen, fordi den sviktet og fortsatt svikter deg. Jeg kan bli stresset for at jeg ikke skal fungere i dag. Stresset for at ordene jeg vil dele med andre, plutselig forsvinner. 

Utmattelse

Utmattelsen min kom tidlig, og er det verste jeg har opplevd. Da jeg ble fulgt opp av NAV, sa veilederen min: «Du har ikke begynt å bli lat nå da?» Da brast alt, jeg var jo nesten blitt redd for det selv. Heldigvis er det blitt mer fokus på fatigue i dag og mange gode og oppdaterte veiledere. Det triste er at nå som jeg har innsett hvordan helsa mi er og jeg er blitt ufør, får jeg fortsatt følelsen av at jeg ikke gjør nok.

Da jeg ble fulgt opp av NAV, sa veilederen min: «Du har ikke begynt å bli lat nå da?» Da brast alt, jeg var jo nesten blitt redd for det selv.

Tapt identitet

Dette kjente jeg også på da jeg var inni «boblen». Hvem er jeg egentlig når jeg ikke kan jobbe for eksempel? Nå opplever jeg ikke at identiteten min er tapt, jeg er bare en helt annen plass. Jeg er ganske sikker i den jeg er. Selv om jeg nylig var redd for tilbakefall, har jeg sett at jeg er mye mer enn det jeg gjør. Nå som jeg er ufør, kjenner jeg ikke på at det er så vanskelig, fordi jeg vet at jeg er så mye mer. Det kan være det endrer seg, men det er slik jeg har det nå.  

LES MER: PRISEN FOR Å OVERLEVE KREFTEN ER STOR

Verktøy som hjelper Grethe i hverdagen

* Meditasjon: Jeg begynte med to minutter, og i starten var det altfor lenge. EtterGrethe Røed hvert klarte jeg å utvide tiden. Jeg setter på musikk, og da vet kroppen at nå kan jeg senke skuldrene, puste og få lov til å lande litt. Resultatene av det indre arbeidet er ikke så lett å se, sammenlignet med vanlig fysisk trening. Men du merker det etter hvert, hvis du bare fortsetter.

* Komme ut i naturen: I begynnelsen, da jeg var så utmattet at jeg måtte ligge, lukket jeg opp vinduet for å få luft og for å få et skille. Etter hvert klarte jeg å gå utenfor døra. 

* Det indre arbeidet: Jeg jobber med å bli kjent med meg selv. Jeg har utdannet meg innenfor dette, og det har hjulpet meg veldig.

* Gjør gode ting med god samvittighet: Før tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe kjekt fordi jeg var syk. Men det er motsatt! Du skal unne deg det fordi du er syk.

* Aksept: Aksepter at det er som det er, her og nå. Det nytter ikke å tenke at det ikke er slik det skulle være. Dette er ikke lett, men det er veldig godt når du klarer å akseptere det.

* Senk kravene: Jeg forventet at jeg skulle gjøre det samme som da jeg var frisk, men det funket jo ikke, så jeg fikk aldri en mestringsfølelse. Uten mestring får du det dårligere og dårligere. Si til deg selv: «Hvis jeg kommer meg opp av sengen min nå, så er det godt nok.» Og vær fornøyd med det resten av dagen.

 

TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED? 


Psykisk påkjenning også for pårørende

Grethes ektemann kan ikke huske at noen spurte hvordan han hadde det da konaGrethe og ektemannen fikk brystkreft for 15 år siden. Det var helst hun som fikk oppmerksomheten. Her er deres råd.

  • Vit at du har noen personer som du stoler på, som du kan åpne deg for. Personer som er i stand til å ta imot det du sier, uten at de prøver å gi deg gode tips eller du må forklare. Du trenger bare fortelle hvordan du opplever det.
  • Pårørende må ta vare på seg selv og gjøre sine aktiviteter. – Selv om jeg syntes det var vanskelig når jeg lå der og var utmattet, visste jeg innerst inne at når han gjør sine ting, så greier han enda mer, sier hun.
  • Prioriter hverandre og gjør noe hyggelig sammen. – Vi fikk barnevakt og tok med parykken på helgeturer. Om jeg måtte ligge mye, så hadde jeg gode øyeblikk vi kunne bruke, sier Grethe.

(Kilde: Grethe Røed og Øystein Randeberg)

Tips til pårørende!

  • Del dine erfaringer med noen du stoler på, som faktisk lytter og tar imot.
  • Ta vare på deg selv.
  • Gjør noe hyggelig sammen.