Leserinnlegg fra Magnhild Landrø
Foto: Erik Thallaug /Fotofolk AS og Magnhild Landrø

I forrige nummer av Athene ble det skrevet mye bra om det som kan hjelpe oss med å finne styrke, etter at legene har gjort sitt. Healing, likepersoner, yoga, meditasjon, Vardesenter og treningsøkter. Men jeg syntes det var litt rart at ikke det ble nevnt med ett ord at mange pasienter finner trøst og råd i sin kristne tro; at det finnes en  sykehusprest. Derfor tenker jeg å supplere litt om hvordan og hvor vi som pasienter kan hente krefter, i måter som har med livssyn å gjøre.

I 2016 spredte den kroniske kreften seg til hjernen, og da havnet jeg på Rikshospitalet. Jeg har stor tro på de flinke legene som ved fem ulike operasjoner har gjort alt de kan for å redde meg. For meg, som er en troende kristen, kjente jeg også på et slags håp til Gud som hadde gitt meg dette livet. Jeg tenkte han helt bestemt burde skjønne at han helst ikke ville at jeg skulle dø. Men jeg ble veldig syk.

En «klagemur»på Rikshospitalet

En av de siste dagene med gåstolen bortover korridorene på Rikshospitalet stakk jeg innom det lille sykehuskapellet. Ingen andre var der akkurat da. Men veldig mange hadde vært der før meg; For inni noen smale glipper mellom mursteinene hadde folk lagt fra seg små bønnelapper – nesten som en sorgens klagemur. Jeg fant en liten lapp og skrev ned min bønn, og klinte den inni en av de ledige sprekkene i veggen. Veggen var stappfull av fortvilelse og forventning, håpløshet og håp.

Mange av mine kristne venner har vært mine «likepersoner» de elleve siste årene. Som en søster, som en bror, har de fulgt meg, bedt for meg og stadig passet på at jeg fort-satt tenkte med forventning til min Gud, som skapte meg til dette livet. Siden jeg åpenbart har blitt så frisk som jeg faktisk er, så er det noen som en sjelden gang har spurt meg: Er det fordi du tror på Gud? Er du helbredet?

Mye omsorg i bønn

Jeg har visst ikke noe entydig svar på det. Men det er noe annet med det å bli bedt for, og det tenker jeg er fint å nevne: Tanken er oppmuntrende så lenge det alltid er noen der som trygler og ber til Gud om at jeg må få leve videre! De som ber for meg, venter kanskje at jeg en dag skal bekrefte for dem: «Ja, dine bønner er blitt hørt». Jeg tror aldri jeg har sagt det – helt konkret. Men jeg har sagt til dem at deres omsorg for meg er veldig viktig. Det ligger mye tilstedeværelse i det at mennesker ber for deg. Og jeg takker dem for at de virkelig bryr seg.

Mot jul i 2017 begynte jeg på en svært dyr kreftmedisin, som min lege på  Radiumhospitalet hadde ventet skulle bli godkjent i Norge. Den var som skapt for min diagnose. Nå har jeg gått daglig på disse tablettene – med og uten diverse bivirkninger. På forrige halvårskontroll tok jeg mot til meg, etter at vi hadde snakket gjennom prøveresultatene og helsetilstanden: Jeg ville gjerne høre hva legen mente, dersom jeg skulle finne på å si at jeg var blitt frisk fordi også mine venner hadde bedt for meg. Og så skulle jeg forsiktig foreslå at kanskje jeg kunne slutte med tablettene – både fordi de var utrolig samfunnsdyre, og også brakte med seg en lang liste med bivirkninger.

Legen og sykepleieren hørte på meg. De hørte meg fortelle om den sterke gleden det er å ha venner som ber for deg, og som tror at Gud faktisk kan gjøre meg frisk. De lyttet, og de hadde nok hørt tidligere pasienter også nevne noe lignende. På en god måte fikk jeg en klar melding om at jeg ikke måtte slutte med disse tablettene, samtidig som de anerkjente min personlige troserfaring.

Delt fortjeneste for at jeg lever

Når folk i dag spør meg om jeg i en kristen betydning er blitt «helbredet», har jeg jobbet meg fram til et svar som for meg er veldig riktig: Legene, mine troende venner og min Gud har i et brukbart fellesskap gitt meg akkurat det jeg har trengt for å kunne leve videre. Jeg deler «fortjenesten» mellom dem alle! Og jeg kjenner på en stor rikdom i å leve i et land der legene er flinke, forskerne finner fram til akkurat den medisinen mine kreftceller trenger, og folk i vennekretsen sniker seg inn mot sin «klagemur» og ber for meg.

Jeg er heldig! Og skulle jeg dø i morgen, så har jeg iallefall fått flere år i bonus – og god tid til å planlegge en definitiv avreise – når den dagen måtte komme. Enn så lenge lever jeg – sammen med alle mine gode støttespillere. De er der. De ber fortsatt. Og på mine vegner har de en stor forventning til en Gud som vet hva som er til det beste for oss. Ja, jeg er faktisk heldig.