- Jeg følte meg jo ikke syk, før jeg ble syk, for å si det sånn. Det var egentlig ved en tilfeldighet at jeg oppdaget kulen. En natt våknet jeg av at jeg holdt på en kul i brystet, forteller Liv-Janne. 

Hun synes det var rart, men sovnet igjen. Neste dag husket hun hendelsen og googlet ivrig for å se om hun kunne finne svar. Blant den informasjonen hun fant kunne hun lese at det ikke er uvanlig å finne kuler i brystene, og man kan gjerne vente litt og følge med. Siden det var sommerferie gjorde hun nettopp det, men i august var det ingen endring på kulen og da dro hun til fastlegen. Så fulgte mammografi og andre prøver.

- Jeg fikk et brev fra fastlegen om at de hadde funnet noe i kulen, men det sto ikke at det faktisk var kreft, sier hun. Brevet opplevde hun som veldig klinisk, kun en beskrivelse av hva svulsten inneholdt. Samt en henvisning til Ullevål sykehus fem dager senere. 

En ting hun mener er likt for alle kreftpasienter, er at ventetiden er den verste. I behovet for mer informasjon gjorde hun det hun nå anbefaler at man ikke gjør - hun googlet. 

- Det er det verste jeg har gjort. Det er mye variert og ikke spesielt bra det som dukker opp, konstaterer Liv-Janne. Hun valgte fort å ringe et søskenbarn som er lege. - Hun kunne heldigvis forklare mer om hva som kanskje ville komme til å skje videre og jeg fikk roet meg litt, men likevel... 

På Ullevål sykehus bekreftet de det kusinen hennes hadde fortalt. - Jeg var heldig som var så forberedt, sier hun takknemlig, og operasjonen ble oppført til uken etter. 

Liv-Janne opplevde å få god informasjon under selve behandling, og fordi hun er ung fikk jeg også tilbud om å ta ut en eggstokk for å ha mulighet til å få barn senere. 

Selv om hun følte seg ivaretatt, har hun hatt noen tanker om at selve behandlingen bør bli mer persontilpasset, spesielt med hensyn til senskadene man eventuelt kan få senere. 

- Det hadde vært fint med forskning som kunne dokumentere forskjellige tilfeller og behandlinger, sier Liv-Janne. 

Livet med senskader 

Overgangen til “et normalt liv” er for mange tyngre enn forventet, og også for Liv-Janne. Det kan nok være vanskelig å forstå at selv om man er erklært kreftfri, så føler man seg ikke nødvendigvis frisk. Man orker og klarer kanskje ikke like mye som før, selv om man etterhvert ser ut som seg selv igjen. 

- Jeg vil ikke nødvendigvis sette for stort fokus på mine senskader, for jeg ønsker jo ikke å skremme noen som går gjennom behandling. Man har nok å tenke på og stå i. Det som stemmer for en person er ikke nødvendigvis likt for en annen., men det er viktig med informasjon, så man ser at man ikke er alene, sier hun. 

Selv har Liv-Janne vært plaget med kvalme, og hun har vært veldig sliten. 

- Man har jo selvsagt så lyst å gjøre ting igjen, og være med på alt. Spesielt ettersom jeg har vært hjemme i nesten to år. Man har jo lyst til å få livet sitt tilbake. 

Hun må fortsatt prioritere hva hun kan bli med på, men heldigvis blir hun stadig bedre. Nå er hun tilbake i en 50 prosent stilling på barneskolen der hun jobber og setter stor pris på at arbeidsgiver og kolleger er tilretteleggende og forståelsesfulle.

Hverdagen etter kreften

Liv-Janne har ikke spurt så mye om hva som eventuelt kan komme til å skje i fjernere fremtid, for hun har enda ikke bestemt seg om det er alt hun vil vite. 

- Jeg forsøker å leve i nuet, og jeg kan uansett ikke gjøre noe fra eller til akkurat nå. Likevel har jeg full forståelse for at andre kan ha behov for å vite mye mer. Der er vi forskjellige, sier hun. 

I september 2019 var hun med på landssamling med Brystkreftforeningen hvor 134 personer fra hele Norge var samlet. Hun forteller at det var mye støtte og godt samhold. Det var spennende møter med mennesker som alle har sine egne, verdifulle historier. Liv-Janne er spent og stolt over en ny oppgave hun står fremfor, nemlig at hun har blitt valgt til å være sekretær i “Under 45”-styret og gleder seg til å bidra. 

På spørsmålet om hvordan livet er nå, svarer hun med en mild stemme  
- Det er noen tyngre dager innimellom. Men så kommer de gode dagene - og da er alt bra igjen.