I dag er Heidi fornøyd med kroppen, selv om hun mangler et bryst.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Halvard Lundgård

Heidi har forsonet seg med sin nye kropp etter at hun fjernet et bryst i februar i år.

- Hva er praktisk? Det handler litt om størrelsen på brystene. Jeg kjenner ikke at det har noen praktisk betydning for min kropp at jeg har valgt å la være å rekonstruere, sier Heidi rolig.

Kroppsideal

Hun har alltid vært opptatt av kroppsideal. Det er skummelt med reklamens og medienes kroppsideal, har hun tenkt. Hvordan man skal se ut for å være akseptabel, perfeksjonismen som får folk til å endre på sine naturlige kropper.

- Alle kropper har sin skjønnhet. Estetikken er mye mer mangfoldig. Den nakne kroppen er blitt så veldig knyttet til det seksuelle og pornografiske, og det er blitt en usunn vinkling på nakenhet. Det tjener ingen, sier hun engasjert.

Jeg kjenner ikke at det har noen praktisk betydning for min kropp at jeg har valgt å la være å rekonstruere.

Heidi peker på at noe så naturlig som nakenhet blir noe stygt og noe man skal skjule.

- Det er så dobbeltmoralistisk og gjør meg fortvilet. Man blir ufri i disse oppfatningene av hva en kropp er. Det å være fri i sin kropp har så mye å si for det å være menneske, understreker hun.

Da livet snudde

Hun oppdaget at noe var galt i november 2019. Heidi var med i et danseprosjekt, og utøverne skulle improvisere ved å bruke kroppsvekt mot hverandre.

- Jeg har alltid hatt en kropp som har vært på plass, som har vært sterk og veltrent. Jeg har kunnet stole på den. Men da jeg skulle lene meg mot en av de andre utøverne, knakk det plutselig inni brystet. Etter hvert gjorde det bare mer og mer vondt, sier hun.

Heidi tenkte at det var et ribbeinsbrudd. Men smertene var uutholdelige og de vedvarte. Etter hvert dukket det også opp noen klumper på siden av brystet, og da sa legen at hun måtte undersøkes nærmere. I staren av 2020 ble hun scannet og fikk beskjed om at hun var benskjør og at det var et kompresjonsbrudd.

Likevel kjente Heidi at noe ikke var som det skulle i kroppen. Når hun tenker tilbake, hadde hun lenge følt på en matthet. Men da det dukket opp en liten kul på siden av brystvorten, gikk hun rett til legen som sendte henne videre. Hun hadde én stor og én liten svulst i brystet, og det ble tatt biopsi med én gang.

- Det var et sjokk, for det gikk så fort. Men samtidig er jeg også veldig glad for at det gikk raskt. Jeg hadde kanskje gjort noe med det tidligere, hadde det ikke vært for bruddet, forteller Heidi.

Gå til mammografi!

Heidi tar seg en liten pause. Hun har noe viktig på hjertet, en oppfordring til alle kvinner:

- Jeg hadde ikke vært flink til å gå til mammografi … Jeg tenkte at jeg hadde så små bryst at jeg kunne kjenne forandringene selv, sier hun.

Hun oppfordrer andre til å lære av hennes feil. Gå til mammografi når du blir innkalt! oppfordrer hun. Selv var hun 58 år og hadde lagt til side en rekke brev med mammografi-invitasjoner.

Jeg har tatt dette valget og er opptatt av at kroppen bærer historien sin. Den er perfekt i sin uperfekte form.

Heidis behandlingsforløp startet med cellegift for å krympe svulstene i bryst og lymfekjertler. Deretter ble det operasjon. Hun visste lite i forkant av inngrepet, og følte at den informasjonen hun fikk var grei nok, selv om hun ikke kunne være med og påvirke. Heidi stolte på at legene visste hvor mye som måtte fjernes av brystet, men det ble likevel et sjokk da hun måtte fjerne hele brystet.

Sorg over det tapte brystet

- Jeg fikk en kjempereaksjon etterpå, da jeg skulle ta en mammografi av arret og det friske brystet. Det er kanskje Ikke noe rart, jeg hadde ikke hatt noe valg. Jeg hadde stått i løpet under behandlingen og operasjonen, mens reaksjonen kom etterpå, forteller hun stille.

Før hun fikk brystkreft, hadde hun vært gjennom en lang reise og jobbet seg frem til at hun var glad i kroppen sin, selv om den ikke var «perfekt». Det har nok hjulpet henne i etterkant av operasjonen.

- Det har ikke vært enkelt, og jeg har vært gjennom mange følelser og tanker dette året. Jeg hadde regnet med at jeg måtte fjerne hele brystet på grunn av størrelsen på svulsten, men følte på en sorg da legene bekreftet dette. Hvordan kom det til å bli? Jeg sørget over å måtte amputere bort en del av kroppen min, forteller hun.

Heidi har ammet fire barn, og begynte å reflektere over at hun var takknemlig for alt brystet hadde gjort. Det hadde faktisk gjort jobben sin, hun hadde fått brukt det til noe.

- Å komme i min situasjon, med alt brystkreften har ført med seg, har nesten blitt en gave. Å kjenne det på kroppen, det man har kjent at man står for, har blitt et poeng for meg, sier Heidi, som fylte 60 år i sommer.

Heidi kjøpte en hytte i Våler i Viken rett før hun fikk brystkreftdiagnosen. Her har hun hentet mye kraft.

Skriving har lenge vært terapi for Heidi, og var en hjelp under cellegiftbehandlingen og tiden etterpå.

- Selv da jeg var på det sykeste og det bare var en slagmark inni meg, klarte jeg likevel å falle tilbake til skrivingen. Det hjalp å sette ord på følelsene, og jeg har f.eks. en mappe som heter cellegiftpoesi.  

Asymmetriens skjønnhet

Nylig var hun med i danseforestillingen «ALL - a physical poem of protest.» Den handler om at alle er forskjellige med ulike fasonger og kropper. I deler av forestillingen skal man kunne være naken.

- Det gjør noe med publikum når de ser nakenheten på scenen. Folk blir så berørt og glemmer at det er nakne kropper. Man ser seg selv som i et speil. Det er vakkert i sin naturlighet. Jeg vil vise asymmetrien min, som er en del av mitt liv nå, sier Heidi.

Alle kropper har sin skjønnhet. Estetikken er mye mer mangfoldig.

Det føles både betydningsfullt og meningsfullt å få være med på forestillingen. Den bekrefter hennes nye kroppsideal. Det har også vært deilig å komme ut av kreftbobla, som bare har handlet om henne og sykdommen. Hun er takknemlig for at hun klarer å være med, selv om hun blir sliten.

- Bruker du protese?

- Jeg har gått lite med BH tidligere, og nå er den helt borte. Jeg går ikke med protese. Jeg fikk med meg noen puter fra sykehuset, men de har aldri blitt brukt. Vi er forskjellige, sier Heidi.

Hun har vært vant til å ha små bryst, og derfor har ikke endringen vært så synlig.

- Jeg har tatt dette valget og er opptatt av at kroppen bærer historien sin. Den er perfekt i sin uperfekte form. Vi bærer alle på historier. Arret mitt er en del av meg nå, og det skal jeg ikke for enhver pris skjule.

Hvis hun ikke blir glad i arret, selv om det er pent, kan hun vurdere å bruke en ensidig BH som skjuler arret når hun skal på stranden.

Heidi understreker at det ikke noe som er riktig eller galt.

- Jeg har all respekt for dem som velger rekonstruksjon. Men i tråd med mitt kroppsideal, valgte jeg dette.

- Forstår du kvinner som velger dobbel mastektomi?

- Jeg hadde en venninne som valgte dette fordi hun var genetisk disponert, så tanken slo meg. Men jeg opplevde ikke at dette var et reelt valg jeg fikk tilbud om. Det hadde kanskje vært mer logisk for meg hvis brystene var større. Men med små bryst ville det uansett ikke bli noen feilbelastning som følge av asymmetrien, forklarer Heidi.