Tekst: Marte Østmoe
Illustrasjonsfoto: Patty Brito /Unsplash

At Tone også lignet Pocahontas, nei det var heller intet aber. Tone,som i toner, som i musikk.Jeg kunne helt fysisk se for meg løpenoter, eller også dansenoter på et noteark, nei svevende var de, tvers over himmelen som ei flystripe.

Etter møtet med Tone ble alt tungtlett. Det som var vondt, ble kanskje ikke direkte godt, men likevel ikke fullt så ille. Tone skulle, gjennom den siste delen av en lang, lang behandling, være min herseptin engel. Det var for godt til åvære sant. Når noe er det, for godt til å være sant, da er det lurt å sjekke litt ut. Først da kan store misforståelser unngås, skuffelser sluses opp og på påfølgende sorg og smerte lindres. Ingenting kan vel både være godt og sant?

– Du mener at det er du som skal ta meg imot herhver gang jeg kommer? Spurte jeg. Tone nikket. Smilte.

– Du mener at det er du som skal ta meg imot her hver gang jeg kommer? Spurte jeg. Tone nikket. Smilte. Jeg lure på hvilken hudkrem hun brukte, hvilken sjampo. Helt irrelevante spørsmål selvsagt. Helt hinsides. Ingen av produktene som passet henne, kunne passe meg. Hun var av en annen verden. Jeg tenkte at den virkeligheten nok var mye bedre, lysere, skinnende. I slike øyeblikk, i møte med andre som ser ut til å ha alt det man selv ønsker seg, er det lett å bli misunnelig.

Jeg burde blitt overmåte sjalu på Tone. Hun hadde en fast jobb, det man i ukebladene kaller en olivenfarget hud, blankt, mørkt hår, et vinnende vesen og et mildt sinn. Beskrivelsen var som sakset ut fra en av romanene til Cecilia Samartin.

Kanskje lurte jeg meg selv litt her? Tones liv gikk sikkert ikke på skinner. Antagelig var hun heller ingen engel. En gang stakk hun også feil og måtte ha assistanse fra en anestesisykepleier. Ærlig talt tror jeg det skjedde to ganger, mulig tre. Men her tar jeg på meg litt av skylden. Etter all medisineringen var jeg blitt så hardhudet og seig i årene at nålene bare spratt til side. Med Tone gjorde det ikke fullt så mye. For å si det rett ut; Hun hadde utseende på sin sine.Dermed tålte jeg mye mer.

Det de hadde til felles var at de ikke kjente meg. Sympatiske var de alle sammen, men manglet innblikk i min historie, spurte om det samme, fikk meg til å repetere.Jeg ble mitt eget ekko.

Hver gang jeg ankom sykehuset visste jeg at det var Tone som kom meg i møte. Nei, det var ingenting galt med Ruth, Birgit. Anne-Kari, Trude, Merete uten h, Elwira med dobbelt-v. For guds skyld, ikke et vondt ord om dem, foruten at de var så mange, så altfor mange og det eneste som skite dem var navnene. Det de hadde til felles var at de ikke kjente meg. Sympatiske var de alle sammen, men manglet innblikk i min historie, spurte om det samme, fikk meg til å repetere. Jeg ble mitt eget ekko.

Med Tone ble alle pleierne inkarnert i ett og samme menneske. En sykepleier jeg kunne kalle «min». Om hun ikke alltid traff årene, fikk så være. I hjertet er hun fremdeles.
- Hei, jeg heter Tone og skal være din sykepleier.