Legen fikk raskt en rynke i pannen og sa at det måtte sjekkes videre med en gang. Han avgårde en forespørsel til brystdiagnostisk senter i Drammen. 

- Jeg kom dit kom jeg inn onsdagen samme uke, og bare to dager etter besøket hos legen, og der gjennomførte de alt av prøver og biopsier. Så fikk jeg beskjed allerede samme dag om at jeg hadde kreft med spredning til noen lymfer, sier Linda.  

Uken etter var det operasjon, så bare ti dager etter første prat med legen var hun ferdig operert. 

- Jeg rakk på en måte ikke å forstå helt hva som skjedde, men samtidig var det jo fantastisk at jeg slapp å gå og vente mellom prøver og svar. Så selv om det hele var et sjokk, var jeg utrolig heldig, sier Linda. 

En annerledes jul

Etter operasjonen tok det ikke lang tid før Linda fikk cellegift. 

- Det var like før jul, og jeg gikk inn i julen mens jeg mistet håret, var livredd for bakterier og oppi alt dette skulle familien samles. Det var veldig spesielt. Jeg visste jo at legene hadde fjernet det de skulle, men jeg satt der og følte meg veldig som en annen enn den jeg hadde vært. Det var en annerledes jul, men også en utrolig fin jul, sier Linda.  

Høytiden forsterket følelsene og det faktum at hun enda ikke hadde fått tid til å forstå alt, og langt mindre bearbeide det hun gikk igjennom, men hun bet tennene sammen, og stolte på at behandlingen hun fikk var riktig. 

Å stå alene 

Etter endt behandling opplevde Linda en sterk kontrast til livet hun hadde levd før diagnosen. 

- Jeg har møtt utrolig mange flotte engler i helsevesenet, og måten de fulgte meg opp under behandling er jeg så takknemlig for, men etter stråling var det slutt. Å gå fra å bli tatt vare på og fulgt opp gjennom behandling, til å stå helt alene etterpå er tøft. Spesielt når man i tillegg skal bearbeide det man har gått igjennom både fysisk og psykisk, forteller Linda. 

Hun har selv valgt å gå til terapeut i etterkant for å ta tak i livet videre, og synes nok at det burde vært en del av behandlingen å få tilbud om noen å snakke med etterpå. 

- Veldig mange jeg har snakket med sitter alene og faller kanskje litt ut av samfunnet fordi de ikke får hjelp til å bearbeide. De rundt meg som jeg er glad i, skal jo ikke være terapeutene mine. Selvsagt snakker vi også om ting, men i all hovedsak er det de jeg skal nyte livet sammen med, sier hun. 

Ønsket om et arbeidsliv 

Ikke lenge før Linda fikk diagnosen brystkreft ble hun nedbemannet fra en jobb hun hadde hatt i 11 år. 

- Det å ha mistet jobben ble jo selvsagt helt uvesentlig da jeg fikk beskjed om brystkreften, men nå er det vesentlig igjen. Jeg er 55, og har et sterkt ønske om å jobbe, sier Linda.

Hun forteller om hvordan endringer i helsen påvirker muligheter for å få jobb når man kun kan jobbe inntil 50 prosent og har utfordringer økonomisk. 

- Det er tungt å gå fra en normalt god økonomi til arbeidsavklaringspenger, men jeg må jo si at jeg er en av de heldige likevel. Jeg får bo på hytta til kjæresten min slik at jeg kan leie ut min egen leilighet, for hadde jeg ikke hatt denne muligheten, så hadde jeg nok måttet selge leiligheten min, sier hun. 

Å finne ny mening, og være der for andre 

Da Linda gikk uten hår i forbindelse med cellegiften stod hun godt i det. Hun fikk mye støtte og fikk høre at hun så flott ut. Men de plagene hun nå lever med synes ikke på utsiden, og det kan være tøft. 

- Det er nok vanlig blant mange av oss som har gått igjennom brystkreft å få høre at nå er du jo friskmeldt, og du ser ut som det selv igjen, men så er det ikke slik det føles, sier hun. - Jeg har snakket med mange andre, og de fleste av oss blir overrasket over hvor tøft det kan bli i etterkant. Det å ha mye smerter tar på både fysisk og psykisk, men livet er mye mer enn sykdommen, og man trenger kanskje bare litt hjelp til å skifte fokus og få noen gode verktøy. Jeg er ikke lengre den jeg en gang var. Det tror jeg aldri jeg kommer til å bli igjen heller. Men samtidig har jeg fått en helt annen dimensjon i livet. 

Foredrag om livet etterpå

Linda har vært veldig bevisst i sin egen prosess.I tillegg til å dele tekster på sin egen Facebook-side, har hun gjestet podcast og blogget for Kreftkompasset, samt at hun holder foredrag hvor hun forteller at hun har måttet endre livet sitt som følge av sykdommen, roe ned og ta dagene som de kommer. 

- Jeg trives heldigvis godt i eget selskap, og bruker mye tid på å bearbeide ting som har skjedd i mitt eget liv. Det gjør meg også mer rustet til å stille opp for andre. Jeg klarer å se medmenneskene mine rundt meg i mye større grad, og har også mer tid til å gjøre det. 

Videre vil Linda lage sin egen vei tilbake til et arbeids- og hverdagsliv der hun kan benytte sin erfaring og kunnskap til støtte for andre, og glede for seg selv. 

- Jeg har innsett at ting som jeg ikke forstod eller synes var litt flåsete før, ofte er det som betyr noe. Man skal ta seg tid til livet, avslutter hun med et varmt smil.