Tirsdag kom den gledelig nyheten om at «Mammas hår» er blant prosjektene som får støtte fra ExtraStiftelsen gjennom Brystkreftforeningen. For regissør Maja Arnekleiv var det ekstra gledelig at nyheten kom 24. november.

- Støtten kom som en kjempeoverraskelse, og den kom til og med på 18-årsdagen min, sier hun.

I tillegg til regi, har den ferske 18-åringen fotografert portrettene som skal brukes i filmen. Portrettene er av hennes mor, Anita Killi, som ble diagnostisert med brystkreft sommeren 2014.

- Da mamma kom hjem fra sykehuset etter første cellegiftkur, hadde hun med en bildebok til lillebroren min som da var sju år. Boken var for barnslig for oss tre storesøstrene. Vi ville gjerne hatt lesestoff med virkelige bilder, sier 18-åringen, som sammen med søstrene var spent på hva det ville innebære å ha en kreftsyk mor som blant annet skulle miste håret.

Fra utstilling til film

Slik kom ideen til selv å lage noe om temaet. Det startet med at 18-åringen satt opp kamerat og tok bilder mens barna lekte med håret til moren, som de visste hun etter hvert ville miste. Den første tanken var at bildene skulle bli en utstilling til Ungdommens kulturmønstring, men etter hvert ble bildene så mange at en animasjonsfilm ble mulig.

- Mamma driver et animasjonsstudio som lager film med vanskelige tema for barn. Vi synes hennes kreftdiagnose og det vanskelige og ukjente som lå foran oss kanskje var noe jeg kunne lage noe på. I filmen skal bildene skal gli over i hverandre, slik at det blir en slags timelapse-effekt når vi fire barna leker med håret til det ramler av. Da kommer en mer alvorlig sekvens, der man ikke helt vet om det går bra, sier regissøren, og fortsetter:

- Selvfølgelig var den største frykten at hun ikke skulle overleve kreften. I så fall ville bildene i ettertid stått som kjære minner for oss. Jeg ville ha glade bilder av mamma også, så det har vært viktig å ha det litt gøy i alt det alvorlige.

Gledelig for mor

Mamma Killi er også veldig glad for at prosjektet nå har fått støtte fra ExtraStiftelsen.

- Det er gøy for meg både som filmskaper og som mor at det er Maja som er regissøren. Stor sett er det jeg som har tatt bilder i familien. Det er uvant å sitte foran kameraet. Jeg tar meg i å tenke at jeg gjerne skulle vært finere på bildene, men det jo sånn jeg ser ut. Jeg ser også eldre ut enn jeg tror, og når Maja klipper meg ligner jeg plutselig på min mor, sier Killi, og fortsetter:

- I en såpass kroppsfiksert verden tror jeg vi har godt av å se usminkede bilder der kropp, alvor og lek kan få boble litt sammen. Jeg ser også at det er fint med stillbilder i en verden der det meste går fortere og fortere.

Vil hjelpe andre barn som er pårørende

Både mor og datter håper den kommende brukskunstfilmen kan spre kunnskap og åpenhet om kreftsykdom, og at hårtap under kreftbehandling virker mindre skremmende for andre barn og unge som er nære pårørende til kreftsyke. Sammen med filmen skal det lages informasjons- og undervisningsmateriell, et arbeid som ledes av prosjektleder og allmennlege Kjetil Karlsen. 

- Mer åpenhet vil gjøre det lettere å takle lignende situasjoner for andre barn. Åpenhet er også viktig for å kunne snakke om sykdommen, slik at barn ikke brenner inne med vanskelige følelser, sier 18-åringen, og fortsetter:

 

 

- Når kreften først tar liv, gjør det ikke saken lettere hvis man har prøvd å holde sykdommen hemmelig. Det er lettere å få forståelse og trøst når andre vet om situasjonen. Brystkreft rammer uvilkårlig, og da bør det heller ikke være tabu å vise fram eller snakke om det.

- Spennende 

18-åringen opplevde selv prosessen med morens hårtap som både spennende og trist.

- Mamma har alltid hatt langt hår. Helt fra da jeg var baby kunne jeg hekte meg fast i det lange håret hennes, og da blir det annerledes når hun plutselig ikke har noe hår. Likevel er jeg ganske stolt over hvordan hun takler kreften og hårtapet. Istedenfor å være nedfor, har hun stilt seg foran kameraet og ledd. Ledd av de små dunene som etterhvert har blitt til krøller, som nå blir større og større, sier hun.

Moren opplevde hårtapet som mer irriterende på grunn av hår i dusjen og på puta, enn det var ekkelt og trist. Dette selv om hun har hatt langt hår hele livet.

- Uten håret ble jeg plutselig en helt annen person i andres øyne. Jeg var hun som var kreftsyk, men synes det var helt greit å vise det. Plutselig ble jeg var på alle menn som ikke har hår. De er jo helt naturlige. Jeg synes det var litt fint å vise fram hodet uten hår. Men for enkelte var jeg skremmende og til og med litt ekkel. Da kjente jeg at jeg i blant ble lei meg, sier hun.

Må bli ferdig til våren

Datteren, som er mer opptatt av hår og frisyrer enn moren, fikk gleden av å klippe Killi kort da håret for alvor begynte å falle av.

- For prosjektets del skulle jeg ønske Maja fikk tatt flere bilder de dagene håret virkelig datt av og jeg kunne plukke av store dotter. Men akkurat de dagene var jeg på sykehus i Oslo. Da jeg kom tilbake var det bare noen fjoner igjen, men de fikk hun foreviget. Nå som håret vokser ut igjen, er håret mye mørkere enn før og fullt med krøller, sier moren, og avslutter:

- Jeg har lovet ikke å klippe i håret før prosjektet er over. Men prosjektet må avsluttes før håret er langt igjen, for innen da er Maja fløyet ut av redet for lengst. Så filmen må bli ferdig i løpet av den kommende våren.