Regelmessig selvsjekk

Helt siden moren hennes fikk påvist brystkreft i 2003, har hun sjekket brystene sine selv hver måned i forbindelse med menstruasjon. - Jeg hadde hørt at det er da man lettest skal kunne kjenne endringer. 

- Den dagen jeg fylte 40 kjente en klump jeg ikke hadde kjent før, så da gikk jeg til fastlegen. Der fikk jeg bekreftet at dette var en kul som ikke skulle være der. En uke senere hadde jeg time til mammografi, og tok prøver. Og uken etter det fikk jeg vite at det var brystkreft, deler Sonja.

- Etter å ha sett en venninne være inne til fire forskjellige operasjoner der det ble fjernet litt og litt frem til de tok hele brystet, tenkte jeg at det orker jeg ikke. Så jeg valgte å fjerne hele brystet med en gang. 

- Min kul var bare 7 millimeter, forteller Sonja, som oppfordrer alle til å gjennomføre regelmessig selvsjekk.

Konsekvenser av behandling

Etter å fjernet hele brystet fikk Sonja 16 cellegiftkurer. I tillegg må hun i 10 år gå på antihormonbehandling, fordi hennes form for brystkreft er hormonsensitiv. 

- Hadde jeg fått vite mer om behandling og muligheter, så hadde jeg revurdert cellegift. I tillegg til at jeg er mor til tvillinger på nå 18, og en liten ‘etterpåskatt’ på 7 år, jobbet jeg da fulltid, men er nå ‘avskiltet’, som jeg pleier å si, fordi kroppen min fungerer svært dårlig som følge av cellegiften, forteller Sonja. 

- Siden det ikke var spredning til lymfene, og min kul var så liten, så tror jeg at jeg ville valgt kun antihormoner, dersom det hadde vært et valg. Men jeg fikk ikke presentert noen andre alternativ da.

Sonja lever nå med senskader. - Jeg har fatigue, nevropati, og så vet jeg ikke hva jeg skal kalle det annet enn ‘tannverk i skjelettet’. Kroppen min liker ikke kulde, og jeg får mye smerter når jeg fryser. Blodsirkulasjonen min er skadet, deler hun. - Men jeg skal ikke klage altså. Jeg får stå opp hver morgen, kroppen fungerer jo likevel, og jeg kan delta i livet med familien. Alternativet kunne vært mye verre. Jeg gidder ikke å henge meg for mye opp i detaljene, det meste går jo over. Men livet er ikke for pyser, ler hun.

En samlet opplevelse

- Hadde jeg ikke hatt min lille ‘etterpåskatt’ under behandlingen, så hadde det vært mye tøffere tror jeg faktisk. Han var bare tre da jeg fikk diagnosen. Og hvis jeg sa at jeg måtte ha en liten time out, fordi jeg var sliten, så gikk det fem minutter og så spurte han; ‘mor, er du klar nå?’. Det holdt meg i gang, deler Sonja. 

For tvillingene, som nå er voksne, var det tøft å se hva mor gikk igjennom. - Spesielt sønnen min tok det hardt. Han hadde en god venn som hadde opplevd å miste sin mor i kreft, så det var mange følelser som kom opp, forteller Sonja. 

Når én i familien får diagnosen brystkreft rammer det hele familien. Sonja påpeker at både hun og barna ble tatt vare på, men hun opplevde at mannen ble overlatt til seg selv. - Det er flere andre som deler samme historie rundt dette. Det er tungt for partnere å se den de elsker gå igjennom noe sånt. De tar del i sykdommen, selv om de på en måte står på sidelinjen. Det skulle vært mer støtte for dem også. Og det var vondt for meg å se hvordan han opplevde det. 

- Alt i alt, så er vi nok en litt mer sammensveiset gjeng etter dette. Vi tar ikke ting som en selvfølge lengre, for livet er ikke en selvfølge. 

Skuffelsen og savnet om arbeidslivet

- Etter at jeg ble syk har alltid fått høre; ‘Å, du ser så godt ut. Nå skal du vel begynne å jobbe snart igjen?!’. Det har gjort at jeg på dårlige dager holder meg hjemme. Jeg orker ikke å høre at jeg ser godt ut, når jeg ikke føler meg sånn. Selvsagt er det hyggelig å høre på et vis, men det er også tøft. Skulle nesten ønske at det hadde syntes utenpå, det man går igjennom inne i kroppen, for da hadde man kanskje fått litt mer forståelse. Så det var faktisk litt godt da jeg hadde en sommer uten hår, smiler hun.

- Jeg er nå 100% uføretrygdet, men jeg liker ikke den betegnelsen, så jeg kaller meg avskiltet. 

Sonja jobbet fulltid som kokk i kommunal barnehage. I starten var de tilretteleggende, men så kom dagen da hun fikk tre valg. Begynn å jobbe igjen, si opp selv eller få sparken. 
- Sånn skal det ikke være, du sparker ikke noen som ligger nede. Jeg var ikke frisk nok til å komme tilbake i full jobb. Akkurat da jeg fikk denne beskjeden var jeg midt i etterbehandling, forteller Sonja. 
- Som kommunalt ansatt synes jeg faktisk de dolket meg i ryggen og gjorde veien opp igjen enda tøffere. Jeg har gitt klar beskjed til varaordfører i kommunen om hva jeg mener om dette. Å få kreft var utenfor min kontroll, og jeg visste ikke noe om etterbehandling eller senskader, deler hun.

- Nå, etter fire og et halvt år, ser jeg at jeg kunne klart å starte med litt jobb igjen. Jeg skulle så ønske at jeg hadde fått litt mer tid på meg. Og gjerne en tilrettelagt vei tilbake til arbeidslivet. Man vil jo så gjerne jobbe, men senskadene gjør at helsen min ikke klarer full jobb lengre, deler hun med alvor i stemmen. - Jeg skulle gitt en fot og en arm for å få jobbe igjen. Mye på grunn av det sosiale, men også å få bidra til samfunnet så klart. Men jeg skal fortsette å søke, og håper å få en sjanse. 

- Inntil videre engasjerer jeg meg i Brykstkreftforeningen, Rosa sløyfe og så er jeg håndball- og fotballtrener for minstemann, så jeg gjør så godt jeg kan, sier hun med et varmt smil.

‘Elsk den kroppen du har’

Mye annet blir bagateller når man går igjennom livsendrende og dramatiske opplevelser. Sonja skulle ønske at flere så bort fra for eksempel størrelsen på kroppen og de normale endringene som kommer med alderen. - Det er jo det å få være frisk som betyr noe. Selv har jeg vært i svømmehallen uten bryst og gitt blanke i det. Det er ikke hvordan kroppen ser ut som betyr noe, det er at den fungerer, smiler Sonja. 
Og hun sier velkommen til hver rynke og hver eventuelle valk. - De er tegn på at jeg lever.