Av Tore Skoglund 

Her skriver han om det smertefulle ved å miste en sønn i kreft.
- For snart fire år siden mistet vi vår eldste sønn i kreft, knapt 41 år gammel. Og jeg tør påstå at uten humoren hadde jeg ikke vært i live nå. 

 

Humoren skal man ta på det dypeste alvor. Den er ikke bare til å flire av. Det slo den greske filosofen Aristoteles fast allerede for over to tusen år siden.  Og det har moderne legevitenskap etter hvert også måttet innrømme. Vi andre har hele tida visst og erfart det.  For hvem har i alle år sagt at en god latter forlenger livet?  Er det en doktor i medisin? Neppe.  Neida, det er han eller hun som har slitt fra morgen til kveld med tungt arbeid og strev eller med en uhelbredelig sykdom, og som i sin vanmakt ikke hadde annet valg enn å flire av det.  
 
Latteren og det gode humøret gir store mengder energi. Nemlig! Den lærdommen har blitt praktisert i tømmerskogen, i rorbua, rundt kjøkkenbordet, på onnemarka og for den del også  rundt et kafèbord. 

Det finnes utallige eksempler på det som jeg kunne trekke frem, både fra egen erfaring og fra venners erfaring.  

Jeg skal nøye meg med et eksempel fra London. I forbindelse med filming vi gjorde blant noen av de siste gjenlevende krigsseilerne, traff jeg sønnen til en gammel krigsseiler som nettopp hadde gått bort. Han fortalte om foreldrene sine med varme og kjærlighet i stemmen. Faren var nordmann, men hadde valgt å slå seg ned i England etter krigens slutt.  

Han hadde vært en stor humorist og nettopp derfor hadde han hatt et rikt og godt liv, mente sønnen.  Det samme hadde mora. De var to alen av samme stykke. Latteren og det gode humøret hadde alltid fulgt ham og gjort livet verdt å leve til tross for torpederinger og grufulle hendelser, død og fordervelse som han hadde fått med seg i løpet av flere krigsår, særlig i konvoifart til Murmansk. Sønnen er ikke i tvil; det skyldtes måten faren taklet freden på. Og det gode humøret. På morssida hadde han tre onkler som også seilte i krigsårene. Men de taklet ikke freden. Hvorfor? Jo, de hadde ikke evnen til å le, til å se humoren i noe som helst. Aller minst av sin egen situasjon. De bukket under i rus og sykdom ganske raskt etter freden. Familiens verkende tragedie som stadig river og sliter i dem. 

Jeg har selv plagdes ganske mye med helsa de siste 25 årene. Flere ganger har det vel vært nære på også for min del.  Men jeg har mot alle odds reist meg og gått videre takket være flinke leger og en uslitelig humoristisk sans, paret med livslyst og pågangsmot. Jeg har heldigvis evnet å se lyspunkter når tunnelen ellers har vært helt beksvart.  

For snart fire år siden mistet vi vår eldste sønn. Knapt 41 år gammel ble han rammet av en meget aggressiv krefttype. Den startet i bihulen og spredte seg etter hvert til skjelett og lymfer. Etter åtte måneder døde han og etterlot seg kone, to barn pluss to bonusbarn,og en stor skare av sørgende familie og venner som var rundt ham store deler av tida. Han hadde et livsmot og en optimistisk tilnærming til sykdommen du sjelden opplever. En form for galgenhumor som jeg midt opp i alt, følte meg stolt av. 

Blant oss som sto ham nærmest var han den sterke, han var optimistisk og overbevist om at dette her skulle gå bra. Ikke minst holdt han humøret oppe, og den uslitelige troen på en lykkelig utgang beholdt han helt til det siste. Først da en avdelingsoverlege tok fra ham denne troen på et mirakel, ga han opp. I løpet av en uke døde han. Måten han taklet familie og venner den siste tida står det stor respekt av. Han feiret bursdag, både sin egen og andres i familien, han organiserte bryllupsdag for foreldrene, han giftet seg med sin kjære samboer, han dro på tur langs kysten med sine gamle foreldre, og han deltok med iver i vennefesten som var planlagt etter bryllupet. Og dette til tross for at han var synlig veldig syk. Intet gleder meg mer, enn at han fikk høre alle godordene om seg selv mens han ennå var i stand til det. 

Jeg er så glad for at han og alle rundt oss, hadde det gode forholdet. Jeg finner ikke et eneste negativt ord å si om våre to sønner, to brødre som sto hverandre nær.  Gullgutter som bare ga oss glede i både barndom, oppvekst og i voksen alder. Så ble en av dem plutselig borte!  

Hans verden var full av kjærlighet. Jeg var nettopp på graven hans, dagen han skulle fylt førtifem år, og snakket med ham. Det virket så utrolig naturlig at det på gravstøtten blant annet står «Størst av alt er kjærligheten!» 

Jeg har så mye å takke ham for. Ikke minst at han fikk meg til å fortsette å jobbe på scenen, både under sykdommen og etter at han døde.  I en periode så jeg ingen mening med det jeg holdt på meg, med å være humorist fra scener rundt i landet. Da vi like før hans død snakket om hvordan livet ville bli for oss framover, sa han klart fra at jeg måtte fortsette med å få folk til å flire.   

-Husk hvor viktig det er, pappa!  

I begravelsen hans var jeg overbevist om at jeg ikke maktet å gå videre på den gamle veien. 

Men tre uker etter hans død sto jeg igjen på scenen. Hele tida hørte jeg stemmen hans og jeg formelig kjente hans varme klapp på skuldrene hver gang jeg skulle ut og møte et stort publikum. 

Han praktiserte galgenhumoren helt til han ble for svak til å kommunisere med oss. Ikke minst gjorde det at vi holdt ut mentalt. Jeg fikk virkelig et nytt bevis på hvor viktig denne edle formen for humor er for å bevare vett og forstand. Fra før hadde jeg en del egenerfaring fra de gangene jeg holdt på å stryke med.  

Jeg tør påstå at uten galgenhumoren hadde jeg ikke vært i live i dag!   

Humorens betydning for kropp og sjel er udiskutabel.  Men den har også en bonus.  Man blir nemlig penere av daglig bruk av denne folkemedisinen, hvis det er påkrevd.  

Dere har nok sett hvordan smilet og latteren gjør menneskene vakrere? 

Og, det er så sant som det er sagt; gravalvoret er den største fare for folkehelsa!  

Tore Skoglund er humorist. Han startet sin yrkeskarriere som journalist og har vært innom en rekke scener over hele landet og jobbet en periode tett med Arthur Arntzen, kjent som Oluf. Rundt 400 TV-programmer er det blitt, 250 av dem fra den kjente serien «Du skal høre mye». Han er også mye brukt som foredragsholder der temaet er galgenhumor. 

Skoglund har et uslitelig humør. Han mener det har bidratt til å holde ham i live til tross for en del motgang.
For øvrig er han helt enig med Mark Twain som mener at vennlighet er et språk som de fleste forstår, som de døve kan høre og de blinde se.