Etter å ha hatt vondt i venstre bryst og arm en stund, og fått flere leger til å kjenne på brystet uten å finne noe, gikk Stine til gynekologen. 

Hør Stine holde foredrag på Nytfestivalen i Oslo i november. Der skal hun snakke om hvordan man på ulike måter kan vekke kroppen tilbake til opplevelsen av nytelse, selv om man har ganske nådeløse utfordringer. - Mitt foredrag er litt humoristisk og heter noe så spesielt som ‘Adrenalin erotikk’. Det handler om hvordan vi kan gå tilbake til urdyret i oss, for å kalle det det, og gjennom dette vekke mer lyst og tenning. 

- Gynekologen min fant den 2 centimeter store kulen i brystet, og sørget for at jeg fikk hastetime hos Vestre viken i Drammen. Deretter tok det veldig få dager før biopsi, og kulen ble operert ut. Jeg hadde tidligere blitt fortalt at vanncyster kunne skape lignende smerter, men at de var ufarlige, så jeg trodde at de skulle fjerne vann, og deretter ville smerten i brystet forsvinne og alt ville  være ok. Men det var altså en hissig brystkreft, og jeg måtte få hele pakkeforløpet med kirurgi, to typer cellegifter, stråling, Herceptin-sprøyter og anti-østrogener, sier Stine. 

Tok tid å forstå alvoret

I en travel hverdag med mye spennende på programmet, var det ikke bare enkelt for Stine å ta innover seg hva legene hadde sagt. 
- Diagnosen sank ikke helt inn. Jeg hadde en travel timeplan, og det passet ikke inn å bli syk i det hele tatt. Jeg spurte faktisk om vi kunne utsette operasjonen, fordi jeg skulle lede en nasjonal konferanse uken før. Men legen så selvsagt på meg og sa at denne operasjonen må du prioritere, forteller Stine med latter i stemmen. - Jeg fullførte dog konferansen. 

Stine er utdannet lærer med videreutdanning innen traumer, overgrep og sexologi. Både utdannelse og egen erfaring ble nyttig  gjennom behandling og rehabilitering. 

- Å få en så alvorlig beskjed skaper reaksjoner og stress. Så jeg brukte forskjellige typer mentale verktøy og øvelser som jeg hadde lært om. De roet meg og hjalp meg å kjenne etter, akseptere og så det å la det passere, sier Stine. 

Musikk ble selvmedisinering

Som person er Stine veldig løsningsorientert, og stadig på jakt etter det positive i en situasjon. - Kunst snakker til følelseslivet vårt. Og musikk har vært viktig for meg også i disse månedene. Jeg har brukt musikk til å sove, avspenning, men også til å få opp tempoet og energien. Det er jo ingen tvil om at kroppen er endret etter kreftbehandlinger. Det er veldig mye kroppslig og følelsesmessig som må takles. Både der og da og i etterkant når vi merker ulike senskader. Musikk i ulike sjangere, var en del av min ‘selvmedisinering’. Jeg satt med øretelefoner på sykkelen i stua og tråkket meg igjennom humørsvingninger og fysisk ubehag.

Zombie-dager og loggbok 

Stine førte dagbok over hva som skjedde i de ulike fasene av behandlingene. 

- Jeg må ha fakta. Det er mitt overlevelsesinstinkt for jeg må vite hvordan kroppen min reagerer og fungerer, og hvordan jeg skal forholde meg til det som skjer, sier hun. - Cellegifter kan være som viskelær på hukommelsen, og jeg visste at etter dag to etter cellegift ville jeg være hyper, for da slo kortisonen til, og da kunne jeg forvente netter uten søvn, og på dag fire kom stivheten i alle ledd og jeg kunne bli helt zombie, men litt sykling hjalp på smertene. Dette gjentok seg kur etter kur. På denne måten ble det litt mer forutsigbart. Jeg lyttet til kroppen, noterte og fant ut hva den trengte, forteller hun. 

I tillegg til å dra nytte av egne notater, var det også lettere for Stine å fortelle barna og andre rundt seg om hvordan hun hadde det.
- Det å kunne kommunisere til flokken min på en god måte gjorde nok prosessen lettere. Vi visste når for eksempel zombie-dagene kom og tok hensyn til dem.

Kreften besøker hele hjemmet

Behandlingen har vært en påkjenning, noe alle i familien fikk oppleve. I perioder kunne Stine ikke engang gi eller få en klem fordi kroppen var for smertefull. Men Stine sier at familien likevel har brukt mye humor i hverdagen, noe som har vært til støtte for hele familien.

- Kreften besøker hele hjemmet, og da er det godt å finne noe som gjør at de kjære rundt en kan bli med på reisen. At alle skal bli lyttet til, også bikkja. Under kurene sluttet hunden faktisk å slikke meg på huden fordi cellegiftene gjorde at hun brakk seg, sier Stine. 

Da håret begynte å falle under behandling tok hun grep og inviterte sin eldste datter til å leke frisør. 

- Hun fikk eksperimentere med forskjellige frisyrer, blant annet hanekam. Dette lo vi så mye av, og vi har bildene fra hele prosessen. Det er litt av en bucket list, og jeg ville se hvordan jeg så ut med frisyrer jeg ellers kanskje ikke hadde gått for. Vi hadde det kult. Istedenfor å synke ned i tapet av hår som forsvinner på grunn av cellegift, så gikk vi hårtapet i møte. Hår kommer tilbake, om ikke, så finnes det lekre parykker. 

Kommunikasjonen i familien har vært ærlig, inkluderende og håpefull. 

- Jeg ville ikke at mine barn skulle miste troen på livet eller hva som betyr noe. De har vokst mye på dette og vi har hatt det godt sammen, forteller hun. 

Nytt sexliv

Seksuelle utfordringer kom fra dag en for Stine, og nå to år etter operasjonen har hun endelig fått tilbake seksuallivet, men det er helt annerledes. Hun måtte tenke helt nytt. Stines mann har også spilt en betydelig rolle i veien tilbake til et tilfredsstillende seksualliv, og det hjelper så klart å ha en tålmodig partner som blir med på reisen. 

- Med fatigue og plutselig flatt batteri er det ikke lett å tenke på noe seksuelt. Da må man vente og finne ressurser som gir energi. Jeg har brukt både erotiske bilder, sensuell musikk og mindfullness. Det er uendelig hva som kan stimulere egne sanser og gi næring til seksuallivet. Det fine er at nærhet kan gi energi, og vi må ikke undervurdere vekselvirkningen. En annen kjent senskade er nevropati i hender og føtter, og selv føler jeg ikke fingertuppene mine lengre. For meg betyr det at jeg ikke kjenner milde berøringer med hånden min, men det har ført til at jeg har oppdaget andre typer berøringer og bevegelser som gir kraftige erotiske triggere, sier Stine. 

Tørre slimhinner er en normal bivirkning av cellegift og noen medisiner. Mange får tørre øyne, nese, munn og skjede, men heldigvis finnes det mengder av ulike smøremidler til alle slimhinner på apotek. De kan gjøre underverker. 
- Nå kan jeg kysse, suge og slikke fordi jeg har fine tabletter som øker spyttproduksjonen. Alle slimhinner blir jo berørt av cellegifter og en del medisiner i en kreftbehandling. Og sist og ikke minst hjertet og blodsirkulasjonen. Det påvirkes, både av medisiner og stillesitting, vi vet at ereksjon driftes av hvordan blodsirkulasjonen i kroppen fungerer. Ja, så mitt seksualliv innerst til ytterst har jeg måttet bygge opp igjen. Det fungerer nå, sier hun.

God sex etter sykdom - en fanesak 

I dag utvikler Stine seg innen eget fag ved siden av jobb og hun trener opp hjernen ved å, blant annet, ta noen PhD-emner ved siden av prosjektstillinger innen seksuell helse. 

- Den største overraskelsen for en som jobber som formidler og er avhengig av hukommelse og konsentrasjon er nok hvor mye cellegiftene påvirket hjernen min. Jeg opplevde det som ammetåke ganget med 100. Cellegiftene er til en viss grad ute av kroppen etter cirka et halvt år, og da kom også konsentrasjon og hukommelse tilbake, sier hun. 

Stine anser seg selv som veldig heldig som får jobbe med det hun brenner for, og i et tempo som kroppen kan takle etter cellegift. 

- Fatiguen kan komme plutselig, men jeg tilpasser meg og tar pauser ved behov. Å kunne jobbe igjen betyr mye. 


For Stine har møtet med senskader gjort fanesaken hennes - seksuell helse - enda viktigere. Når kropper påvirkes etter behandlinger, påvirkes også seksuallivet og intimiteten. 

Holder foredrag om sex

I 2009 ble Stine ferdig utdannet sexolog. Hun har selv holdt foredrag gjennom Brystkreftforeningen til kvinner som hadde gjennomgått brystkreft, før hun selv ble rammet. 

- Jeg er så glad for at jeg formulerte meg slik jeg gjorde da, og snakket om alternativer til penetrering og samleier. At vi ikke må være analfabeter på berøringer. Mine egne to år i behandling opplevde jeg som nærmest å være kastrert. Nå snakker jeg om vår kjempepalett av sanser og ulike berøringer fordi det er mye nytelse å hente der. Det går an å være et nytende menneske, og få tilfredsstilt erotiske behov, selv om man har gått igjennom tøffe kurer og har senskader. Vi kan gjenvinne seksuallivet vårt, sakte, men sikkert. 
Stine ønsker å få frem at enten man selv opplever sykdom, eller er den som står ved siden av en som blir syk, så skal man ikke gi opp å være en seksuell person. 

- Alt som tar oss inn i sansene og øyeblikket kan vekke lidenskapen. Vi som har senskader har så mye som kan stjele fokus og tilstedeværelse. Men det finnes ulike måter å vinne fokus på, sier hun. - Kreft og seksualitet er blitt en hjertesak. Jeg tror på nyoppdagelser og løsninger i nytelsens ånd, og det vil jeg formidle. Det finnes ting vi kan gjøre for å vekke lidenskapen igjen selv om den har vært parkert i årevis, avslutter hun.