– Det går veldig bra med mange. De fleste tåler denne behandlingen godt

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Illustrasjon: Lotte Thori Løvstad

– At brystvevet kan påvirkes av hormoner, som f.eks. østrogen, har man kjent til i over 100 år. Da så man at det kunne ha effekt på enkelte brystkreftsvulster å fjerne eller strålebehandle eggstokkene, slik at man fjernet eggstokkenes evne til å produsere østrogen, forklarer Reinertsen.

Etter hvert har man klart å skille ut de svulstene som er østrogenfølsomme fra de andre, og skiller mellom østrogenavhengig og -uavhengig brystkreft.

– Nesten 80 % av brystkreftsvulstene er det vi kaller hormon reseptor-positive, det vil si at de kan være følsomme for antihormoner, påpeker hun.

Bli medlem

De viktigste medikamentgruppene som brukes i dag, er antiøstrogen (Tamoxifen) og aromatasehemmere, som Letrozol, Aromasin og Anastrozole. I tillegg vil enkelte yngre premenopausale kunne bli anbefalt Zoladex-be-tilhandling. Dette gis i sprøyte hver 28. dag og hemmer østrogenproduksjon i eggstokkene. Behandlingen kombineres primært med aromatasehemmer eller med Tamoxifen.

Før og etter overgangsalder

– Tamoxifen har vært i bruk siden 1970-tallet. De første studiene ble gjort på brystkreftpasienter med predning, men Tamoxifen brukesogså som tilleggsbehandling etter kirurgi (adjuvant behandling), forteller hun.

Aromatasehemmergruppa kom senere, og virker tilfredsstillende bare hvis man er ferdig med overgangsalderen.

– Da jeg begynte å jobbe for 30 år siden, hadde vi bare Tamoxifen. I starten ble den brukt adjuvant i to år, men så kom det forskningsdata som viste at lengre behandlingstid er nyttig, og at fem år er bedre enn to år, sier kreftlegen. Behandling utover dette kan være aktuelt hos dem som har noe høyere risiko for tilbakefall, da enten i form av Tamoxifen i fem år til, eller ved å skifte til aromatasehemmere dersom de da har blitt postmenopausale (etter overgangsalder).

– Denne vurderingen baseres også på hvor god toleranse og hvilken nytte kvinnen har av behandlingen. Aromatasehemmere har vist bedre effekt enn Tamoxifen hos de postmenopausale og anbefales primært i fem år. Enkelte med høyere risiko for tilbakefall, sterk hormonfølsom brystkreft og god toleranse, kan bli anbefalt å forlenge behandlingstiden i ytterligere to–fem år, forklarer Reinertsen.

Øker overlevelsen og reduserer risiko for tilbakefall

– Hvor viktig er det å ta antihormoner?

– Antihormoner er viktig fordi behandlingen er vist å redusere risiko for tilbakefall og også øke overlevelsen. Men i den sammenhengen er gevinsten variabelt stor. Hvis du har lav risiko for tilbakefall, er det mindre å hente. En som har operert bort en stor, sterk hormonfølsom svulst med masse spredning til lymfeknuter, kan ha bedre effekt enn en annen som har en liten, mindre hormonfølsom svulst, forklarer Reinertsen.

Man må gjøre en individuell vurdering av hver enkelt pasient i forhold til nytten, påpeker hun. Tilbakefall er avhengig av brystkreften, hissighet og spredning.

– Til én pasient kan jeg si: Nå hadde jo du spredning til mange lymfeknuter og en hissig svulst, så prøv alt du kan å stå i denne behandlingen. Til en annen kan jeg si: Nå er jo din svulst utrolig snill og du hadde ikke spredning, så hvis du er veldig plaget, er det kanskje ikke verdt det, forklarer kreftlegen.

– Hvordan dokumenterer dere effekten overfor den enkelte pasient?

– Nasjonalt kvalitetsregister for brystkreft samler data om norsk brystkreftbehandling i Norge, og gir ut en rapport hvert år. Vi følger effekter gjennom brystkreftregisteret, hvor vi rapporterer inn tilbakefall, og om en pasient har fått spredning. Pasientene går også til årlige mammografikontroller i 10 år etter diagnosen.

– Etterspør pasientene dokumentasjon?

– Dette varierer veldig. De fleste tenker at vi gir råd basert på kunnskap, og de følger våre anbefalinger, som jo er basert på studier. De viser at antihormonbehandling reduserer risiko for tilbakefall og øker overlevelsen. Andre etterspør mer detaljert bakgrunnsinformasjon, sier hun.

Les mer om behandling av brystkreft

Reinertsen viser til Handlingsprogrammet til NBCG (Norsk bryst cancer gruppe), som kommer med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med brystkreft, som kreftlegene forholder seg til.

– Gevinsten av behandlingen for hver enkelt kvinne er variabel f.eks. når det gjelder hvor følsomt vevet er for hormoner, eller hvor god toleranse hun har for bivirkninger. Vi har også et fokus på god livskvalitet, og enkelte opplever dessverre ikke tilfredsstillende god livskvalitet hvis de må fortsette på antiøstrogener eller aromatasehmemmere, påpeker hun.

Vi har også et fokus på god livskvalitet, og enkelte opplever dessverre ikke tilfredsstillende god livskvalitet hvis de må fortsette på antiøstrogener eller aromatasehmemmere

20–30 % slutter, og jo lenger de har vært i behandling, desto flere er det ofte som slutter.

– Hva opplever du som de hyppigste bivirkningene?

– Målet med behandlingen er å redusere effekten eller mengden av østrogen i kroppen, så de fleste vil kunne få østrogenmangelsymptomer som hetetokter og nattesvette. Aromatasehemmerne kan i større grad gi ledd- og muskelplager og tørre slimhinner i underlivet. De gir også risiko for tap av beinmasse, og vi anbefaler derfor tilskudd av kalk og D-vitamin til dem som behandles med aromatasehemmere. Noen går opp i vekt, får humørsvingninger og forstyrret nattesøvn, forklarer Reinertsen.

Hjelp mot bivirkninger

– Hva kan dere gjøre for de kvinnene som helst skal fortsette med en medisin som gir dem bivirkninger?

– Det er viktig å informere om nytte for den enkelte pasient, og det finnes tiltak mot bivirkningsplager. Jeg mener at de som sliter, må få tettere oppfølging. Er bivirkningene plagsomme, kan støtte og oppfølging fra kreftlegen ha mye å si. Etterkontrollen kan være en fin anledning til å følge opp bivirkninger. Hvis fastlegen ikke kan så mye om bivirkninger, kan man ta kontakt med kreftlege for å få mer informasjon, tipser hun.

Selv om mange synes det går greit, så ser du også de som ikke er fornøyd, forteller kreftlegen. Hun oppfordrer alle som får endokrin behandling, om å bidra i Kreftregisterets innsamling av PROM (pasientrapporterte resultat- og erfaringsmål),
slik at man får en god oversikt over plager.

Skyldfølelse hvis man takker nei

– Opplever du at noen er redde for å ta antihormoner?

– Noen er redde fordi de har hørt om bivirkningsplager. Jeg prøver å få de fleste til å gjøre et forsøk. Den som velger å ikke ta antihormoner og får et tilbakefall senere, kan bli sittende med skyldfølelse fordi vedkommende ikke tok anbefalt behandling, forteller Reinertsen.

Jeg prøver å få de fleste til å gjøre et forsøk. Den som velger å ikke ta antihormoner og får et tilbakefall senere, kan bli sittende med skyldfølelse fordi vedkommende ikke tok anbefalt behandling.

Hun pleier å sette opp kontroll etter et par måneder for samtale om behandlingstoleranse.

– På denne kontrollen forteller noen at det går kjempebra, mens andre har bivirkninger. Da kan man begynne med litt tettere oppfølging av dem som sliter. Det er lenge å gå med plagene et helt år til neste kontroll, understreker hun.

Risiko for tilbakefall

– Hva sier du til en kvinne som overveier å ikke ta antihormoner?

– Jeg informerer om nytten og er klar på hva hun risikerer. Jeg spør gjerne: Hvordan vil du dømme deg selv hvis du får et tilbakefall? Jeg føler at de tar et valg som de kan risikere å angre på, og da kan det være dumt hvis ikke de har tenkt over dette, understreker Reinertsen.

Hun vektlegger at hormonbehandling ikke er noen garanti for at man ikke får et tilbakefall. Men mener det er viktig å ta et informert valg.

– Noen har angret veldig fordi de ikke gjorde som anbefalt. Der og da kan det nok være ubehagelig at jeg adresserer dette, men mitt inntrykk er at det er viktig å snakke om muligheten for tilbakefall, da dette er noe de aller fleste engster seg for. Jeg oppfordrer derfor alle til å gjøre et forsøk, og så heller slutte hvis ikke det går. Men alle har rett til å velge ikke å ta det. Noen har lav gevinst av behandlingen og er villig til å ta risikoen ved å stå over endokrin behandling, sier hun.

Hun erfarer at støtte og informasjon er nyttig for å motivere pasienter til å fortsette på behandling til tross for bivirkningsplager.

– Noen sliter veldig, men vil så gjerne fortsette. Da kan en samtale om nytteverdi være bra. Vi ser at det har stor effekt hos enkelte, så det er viktig at vi bruker ressurser på denne gruppen. Vi må identifisere de som har mye plager, slik at vi kan følge dem opp tettere, presiserer kreftlegen.

Vi må identifisere de som har mye plager, slik at vi kan følge dem opp tettere.

– Pasienter som går på antihormoner, må i tillegg gå på andre legemidler. Kan du si litt om dette, og om disse legemidlene også gir bivirkninger?

– Du bør ta tilskudd av kalk og D-vitamin. Noen synes det er pyton å tygge den kalken. Da kan man prøve ut alternativer, som f.eks. en mikstur. Har du vært gjennom overgangsalder, bør du ta Zometa for å forebygge tap av beinmasse og tilbakefall, forteller hun.

Du anbefales å ta en kontroll hos tannlege for å vurdere god ivaretakelse av munnhulen. Detkan være behov for kirurgiske inngrep eller å trekke dårlige tenner før du starter på Zometa, da en sjelden bivirkning kan være alvorlig skade på kjevebeinet og tap av tenner. Selv om det finnes tiltak mot bivirkninger, hender det at pasienter er så plaget at gevinsten ikke veies som stor nok opp mot plagene.

– Da kan det være riktig å pause behandlingen for en periode. Eventuelt kan det være aktuelt å bytte preparat. Hvis du skal slutte, bør dette kun gjøres i samråd med kreftlege, understreker Reinertsen, og fortsetter:

– Det er viktig å fokusere på at det går veldig bra med mange. De fleste tolerer denne behandlingen godt! sier hun.