– Det hjelper å kunne bidra

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Fotofolk og privat

Ragnvald (75) og Grete (73) har vært kjærester i 53 år. De har holdt sammen gjennom livets opp- og nedturer. De siste årene har det vært mange av nedturene.

Jeg møter dem hjemme i Bærum. Leiligheten på Lysaker utenfor Oslo har nydelig utsikt over Oslofjorden fra kjøkkenvinduet. Interiøret har smakebiter fra mange verdenshjørner og vitner om en eventyrlysten familie som samler på opplevelser.

Men da Grete fikk angst i 2019 ble alt snudd på hodet. Hun våget seg ikke utenfor leiligheten. Hun som alltid hadde kastet seg ut i ting, vært uredd og ordnet opp, torde ikke gå ut med søpla en gang. Enda godt hun hadde Ragnvald å støtte seg på, da også.

Da Grete fikk beskjed om at hun hadde brystkreft, ble hun veldig kvalm og uvel. Da hun kom hjem på kjøkkenet og så på den fine utsikten sa hun: «Skal jeg dø ifra alt dette her nå?» – Jeg måtte holde rundt deg og si vi skal ha mange gode år igjen, forteller Ragnvald.

To ulike kreftdiagnoser

De har sagt ja til å bli intervjuet fordi deres historie kanskje er litt annerledes. De vil fortelle om hvordan det oppleves når partneren rammes av flere kreftdiagnoser. Grete fikk brystkreft i 2017, hun ble operert og behandlet med stråling i etterkant. Bare to år senere ble det oppdaget kreft i spiserøret. Denne gangen var situasjonen mer krevende. Hun måtte gjennom en stor operasjon, og det tok lang tid å komme seg etterpå.

Bli medlem

– Hvordan var det å se henne etter operasjonen?

– Jeg følte at hun var på det tryggeste stedet hun kunne være, og visste at hun var tøff. Men det var jo et litt sånn skremmende syn på mange måter, at hun trengte alle disse slangene. Samtidig forstod jeg at slangene hadde et formål, og jeg fikk ikke inntrykk av at det var noe galt, forteller Ragnvald.

– Har du som pårørende fått hjelp og oppfølging, Ragnvald?

– Nei, men jeg har ikke bedt om det heller. Det var ikke noe apparat som spurte om jeg hadde behov for hjelp. Alt gikk greit og raskt med brystkreften, og jeg hadde ikke noe å bearbeide den gangen, forteller han.

Klikk her for å lese om hva du kan gjøre hvis en av dine nærmeste har fått kreft.

Spiserørskreften er derimot en annen historie.

– Jeg opplevde at vi ble fulgt opp godt, både på sykehuset og i tiden etterpå, da Grete var seks uker på rehabilitering på Godt Håp i Bærum, understreker Ragnvald.

Han forteller at det var fint å bli inkludert i ulike aktiviteter som de arrangerte for pårørende og pasienter på Godt Håp, som f.eks. bingokvelder. Da Grete røpet at mannen var glad i å spille piano, fikk han sågar spille julesanger på julaften.

– Vi har hatt en vilje til å komme gjennom dårlige stunder også, forteller Grete og Ragnvald. Selv om de siste årene har vært mye preget av sykdom, har de gode dagene vært i flertall, sier de.

Både på sykehuset og under rehabiliteringen fulgte Ragnvald opp rådene fra helsepersonell. Han tok kona med seg på små turer. De hadde en fast rute de gikk i gangene på sykehuset, som de gradvis utvidet. På Godt Håp gikk de turer i området.

Utskriving og angst

Det var da Grete ble utskrevet og kom hjem at angsten overtok.

– Angsten var så alvorlig at hun ble sittende i den lenestolen der, gikk på piller og var redd for alt mulig, forteller Ragnvald, og nikker mot lenestolen ved stuevinduet.

Situasjonen ble ekstra krevende på grunn av fysiske komplikasjoner hos Grete. På denne tiden fikk hun næring gjennom en sonde i magen. Sonden ramlet ut, og det var dramatisk. De måtte rett inn til sykehuset, og Grete husker følelsen av panikk. Episoden med sonden gjentok seg flere ganger, og forverret angsten.

De oppsøkte fastlegen, som forklarte at Grete nok hadde en kraftig reaksjon på alt hun hadde vært gjennom. Etter råd fra fastlegen, tok de kontakt med DPS (Distriktspsykiatrisk senter).

– De fortalte at det var litt ventetid. Men vi sa at det hastet. Grete klarte jo ikke å sitte i ro på dagtid, og hun gikk frem og tilbake hele natten, forteller Ragnvald.

– Hva tenkte du da dere fikk beskjed om ventetiden?

– Vi hadde jo vært hos fastlegen, og hun hadde sett at Grete ikke klarte å sitte rolig. Hun forstod at vi trengte hjelp. Fastlegen sa at hun var glad for at jeg var så rolig, for hvis ikke hadde det vært mye vanskeligere å håndtere situasjonen, minnes han.

Jeg klarte å skyve unna vonde tanker, fordi det var en progresjon. Jeg så at Grete kom videre og at det begynte å hjelpe. Jeg skjønte at da bare fortsetter vi. Jeg tenkte aldri: Dette orker jeg ikke.

De fikk avtalt et møte hos Bærum DPS, men opplevde ikke at psykologen forstod alvoret.

– Hvorfor kan du ikke sitte stille?, spurte psykologen. Jeg hadde jo gjort det, hvis jeg hadde klart det, sier Grete oppgitt.

– Det ble bare enda verre etterpå, og jeg skjønte at her må vi jo bare få hjelp. Jeg fikk ringt til DPS og sa: Hun trenger hjelp NÅ, sier Ragnvald.

Han var veldig flink, og pushet på en måte som gjorde at jeg forstod. Han var der hele tiden, var der til å støtte meg hele tiden, forteller Grete.

Da fikk de time på akutten og møtte psykiatrisk sykepleier som de syntes var helt super, og som  fortalte enkle ting de skulle fokusere på. Ragnvald utdyper:

– Du skal ikke gi opp – du skal stå i angsten! Det er bare å gjøre de tingene du ikke har lyst til. Du må, prøve om igjen og om igjen, og komme litt videre hver gang. Det funket faktisk, forklarer han.

Klikk her hvis du trenger noen å snakke med

Grete syntes angsten var helt forferdelig.

– Jeg begynte med å sette søpla ved døra. Deretter måtte jeg manne meg opp for å ta heisen ned og gå ut med søpla, forteller hun.

Hun roser mannen sin.

– Han var veldig flink, og pushet på en måte som gjorde at jeg forstod. Han var der hele tiden, var der til å støtte meg, sier Grete.

For å bygge opp, måtte de begynne i det små, skritt for skritt. Gå ut av blokken, og så utvide gradvis.

– Vi skulle ut hver dag, så vi gikk. Når jeg sa at jeg ikke orket å gå lenger enn til de steinene, så var det helt greit for Ragnvald. Han presset meg ikke, forteller Grete, og ser bort på mannen sin.

Etter hvert kunne de merke at angsten begynte å slippe litt, og da kunne Ragnvald si: Skal vi prøve å gå litt lenger?

17. mai i 1970 kom en fotograf forbi et festpyntet par på Karl Johan. – Fotografen syntes vi var så fine, så han spurte pent om å få ta et bilde av oss, forteller Grete.

Hans fokus var å få henne frisk

– Hvordan opplevde du denne perioden, Ragnvald?

– Jeg klarte å skyve unna vonde tanker, fordi det var en progresjon. Jeg så at Grete kom videre og at det begynte å hjelpe. Jeg skjønte at vi bare måtte fortsette. Jeg tenkte aldri: Dette orker jeg ikke. Så lenge det gikk den riktige veien … selv om det tok mesteparten av 2019, forteller han.

– Ditt fokus var å få meg frisk, legger Grete til.

Ragnvald forklarer at det hjalp å kunne bidra. Som å følge opp anbefalinger fra DPS og fastlegen, og dra regelmessig til Rikshospitalet for å følge opp ernæringen. Eller turene han gikk til apoteket for å kjøpe næringsdrikker.

– Det har hjulpet å få så god informasjon. At jeg var med på mange av samtalene. Det var f.eks. nyttig å snakke med ernæringsfysiologen, sier Ragnvald.

Støtt oss

– Har du fortalt partneren din om dine egne tanker underveis, Ragnvald?

– Egentlig ikke. Den verste perioden var tidlig i brystkreftfasen, da vi ikke visste hva dette var. Var det spredning, eller ikke? Men det gikk så fort, så jeg hadde ikke tid til å gå å gruble. Jeg har følt meg ganske rolig hele tiden, og har fokusert på det positive. At det har gått riktig vei, og at det ble en god utgang på det hele, understreker han.

– Har du forandret deg etter at Grete ble syk?

– Ikke på annen måte enn at du får en følelse av «Memento Mori», at du blir minnet på at livet ikke varer evig. Det ble en tankevekker. Vi har skrevet testamenter og ordnet fremtidsfullmakter. Og så har vi sett på økonomien for å se hvordan vi skal klare oss hvis en av oss blir borte, forteller Ragnvald.

Grete opererte brystet i januar 2017. – Når jeg ser tilbake nå, hadde det nok vært lurt å stoppe opp, og tenke på hva jeg hadde gått gjennom. Vi hadde så tett program, og reiste mye i tiden etterpå, forteller hun.

Snakk med andre som forstår

Året etter at Grete Børresen var ferdig med brystkreftbehandlingen, deltok hun og ektemannen Ragnvald på en ukes introduksjonskurs for brystkreftrammede og deres pårørende på Montebellosenteret på Mesnali. De anbefaler alle å delta på rehabiliteringskurs.

– Det var godt å komme et sted sammen med andre som har vært gjennom noe lignende som deg. Det var så god atmosfære og gode foredragsholdere der, forteller Ragnvald.

Han deltok i en egen gruppe for pårørende, og har holdt kontakt med flere av dem etterpå.

– Jeg ble kjent med en gruppe mennesker som hadde vært gjennom mye av det samme. Og jeg oppdaget at de andre hadde hatt tøffere utfordringer enn oss. Grete følte seg jo helt frisk etter at hun var ferdigbehandlet for brystkreften, mens mange av de vi møtte slet med fatigue etter cellegiftbehandling, forklarer han.

Medlem av Brystkreftforeningen

Grete er medlem av Brystkreftforeningen, og de har begge deltatt på mange arrangementer i regi av Brystkreftforeningen Asker og Bærum.

– Vi har vært med på møter og synes det er veldig positivt. Du treffer andre og får høre deres erfaringer, både positive og negative. Da vi var på 30-års jubileet før jul, var Ragnvald den eneste mannen som var der, forteller Grete.

Ragnvald smiler og sier at han er vant til det.

– Jeg har fulgt henne på julebord og båtturer og andre ting. Jeg synes det er helt greit, fordi vi er pensjonister og prøver å få dagene til å gå. Vi trener på SATS tre ganger i uken og Grete er gjerne med på mine interesser også. Musikken er min store hobby og vi får med oss Lørdagsoperaen, sier han.

Ragnvald er flink til å foreslå, legger Grete til.

– Skal vi ikke gjøre det eller det? Du er litt mer drivkraften, hvis jeg ikke har helt tiltaket, påpeker hun.

Nå planlegger paret en større utenlandstur i september.

– Men først skal vi feire gullbryllup. Vi har invitert barn og barnebarn ned til Langesund til bryllupsdagen, som er på selveste St. Hansaften, sier de og smiler.

xxx

Råd til pårørende

* Innhent kunnskap.

* Selv om det er vanskelig å snakke om sykdommen, så gjør det.

* Senk forventningene til den syke i perioder da sykdommen er vanskelig.

* Still krav, men ikke for høye.

* Sett grenser.

* Gi positive tilbakemeldinger da den syke gjør en ekstra innsats.

* Legg vekt på å gjøre ting som ikke handler om sykdom og behandling.

* Ta vare på deg selv. Sett av tid til å gjøre egne aktiviteter, som trening eller andre hobbier, slik at du får fylt på egne «batterier».

* Be om å få en kontakt i helsetjenesten. Kontakten kan du få på sykehuset/poliklinikken, eller via kommunhelsetjenesten. Noen kommuner har kontaktinfo om kreftkoordinator på hjemmesiden, hvis ikke henvises du til inntakskontoret, og veiledes videre derfra.

* På www.parorendesenteret.no finner du mye nyttig informasjon. Her kan du også søke opp hvilket tilbud som finnes til pårørende i din kommune. Du kan ringe pårørendelinjen på tlf.nr.: 90 90 48 48. De har også en chat-tjeneste på nettsiden.

(Kilde: Kirsti Hagen-Martinsen, kreftsykepleier og kursleder ved Montebellosenteret)