Det vanskelige valget

Tekst: Kjersti Lunnan Aass
Foto Jeanette Bækkevold 

Mia Milkovic (33) er ute på trilletur hjemme på Rånåsfoss i Akershus. I vogna ligger lille Mila som ble født i oktober i fjor, og dvergpinscheren Chili har tatt plass i kurven under. 

At livet skulle ta denne vendingen er naturligvis en stor lykke, for da Mia satt på sykehuset og ventet på en time med kirurgen etter kreftoperasjonen for åtte år siden, gikk det opp for henne at det å få barn kanskje aldri kom til å skje. 

Jeg ble skikkelig sinna og skapte kaos på venterommet ved å slenge brosjyrene ned på gulvet.

Mia Milkovic (33) prioriterte rask cellegiftbehandling i stedet for å utsette behandling for å ta ut egg med tanke på framtidige svangerskap. Ny forskning gjorde at hun etter fem år kunne ta pause fra medisinene i håp om å bli gravid.

Mens hun ventet, leste hun nemlig i noen brosjyrer som lå der, og der sto det at cellegiftbehandlingen hun snart skulle i gang med, ville sende henne rett i overgangsalderen.

– Da brøt jeg sammen og gråt hysterisk, jeg ble skikkelig sinna og skapte kaos på venterommet ved å slenge brosjyrene ned på gulvet. Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før? Jeg var 25 år og skulle i overgangsalderen? Nei, dette ble for mye for meg, jeg var sjokkert og livredd, forteller hun.

BLI MEDLEM

Dilemma

Mia ble henvist til en spesialist på fertilitet og fikk vite at de kunne ta ut egg og fryse dem ned, i tilfelle hun senere ville få problemer med å bli gravid. Ulempen var at hun i så fall måtte utsette cellegiftbehandlingen og i stedet få hormonbehandling før de skulle ta ut egg.

– Jeg var fortsatt i sjokk. Jeg spurte om forskning, men på det tidspunktet hadde de ikke så mye å vise til. Jeg var så ung og hadde egentlig ikke tenkt på dette med barn, men nå som jeg fikk vite at jeg kanskje aldri kunne bli mor, ble det plutselig veldig reelt. Det var vanskelig å skulle ta et kjapt valg, særlig fordi det også var så mye annet å tenke på. Jeg visste at jeg kom til å ha en tøff tid med cellegift og at jeg kom til å miste håret, samtidig var jeg jo ikke en gang helt sikkert på om jeg kom til å overleve. Og ikke hadde jeg noen partner, så dette med barn var egentlig det siste jeg hadde lyst til å fokusere på, sier Mia, som likevel ble nødt til å ta et vanskelig valg i løpet av kort tid.

Jeg angret i flere år, særlig etter at jeg hadde møtt Glenn som så gjerne ville ha barn.

– Å få hormonbehandling for eggenes skyld ville være som å skyte seg selv i foten, tenkte jeg, siden jeg hadde en hormonfølsom svulst og ikke burde øke østrogennivået i kroppen, selv om det var for en kort periode. Derfor valgte jeg å takke nei. Jeg måtte bare satse på at det ville gå greit.

Angret

Kreftbehandlingen var heldigvis vellykket, og selv om Mia ble sendt ut i overgangsalderen med de plager det medførte, var lettelsen over utfallet stor. Likevel lå de mulige konsekvensene av det vanskelige valget og murret i bakhodet.  

Noen år etter at hun fikk brystkreft, ble Mia kjæreste med Glenn. Han hadde et stort ønske om barn, og Mia var lenge redd for at dette skulle bli vanskelig.

– Jeg angret i flere år, særlig etter at jeg hadde møtt Glenn som så gjerne ville ha barn. Vi hadde ingen garanti for at jeg kunne bli gravid, det har man jo egentlig aldri, men hos meg visste vi at sjansen var mindre. Og jeg gikk lenge med tanker om at jeg burde tatt et annet valg den gangen. 

Det positive er at jeg ikke stresser lenger. Jeg løper ikke etter bussen, og jeg blir ikke så lett sur og sint.

Mia var forberedt på å måtte gå på antiøstrogenmedisiner i ti år, men underveis kom det ny forskning med resultater som viste at det ikke var så stor risiko for tilbakefall om man tar pause fra medisinene tidligere. Etter fem år valgte hun derfor i samråd med legen å droppe medisinen for å se om hun kunne bli gravid.

Trenger du noen å snakke med? Finn en likeperson.

Ble gravid

– Overgangsalderen var slitsom, men samtidig var det jo deilig å slippe mensen i noen år, sier Mia og ler.

Da hun la bort medisinene, tok det noen måneder før mensen kom tilbake, og ytterligere et halvt år før den var regelmessig. Først da kunne de sette i gang med prøvingen, og lykken var stor da Mia ble gravid temmelig kjapt.

– Men jeg spontanaborterte etter åtte uker, og det var skikkelig trist, jeg følte meg totalt mislykket. I ettertid ser jeg jo at det er veldig vanlig med tidlige spontanaborter, så egentlig burde jeg jo bare ha vært lettet over å vite at jeg i det hele tatt kunne bli gravid, sier hun.

Og gravid ble hun nok en gang, og denne gangen gikk det bra. Svangerskapet var ifølge Mia en dans på roser, og selv om fødselen i oktober 2023 ble ualminnelig hard og endte i keisersnitt etter flere døgn, er hun ikke blitt skremt.

Mila ble født i oktober i fjor og har snudd opp ned på tilværelsen. 

– Vi har lyst på flere barn og ønsker ikke å vente for lenge. Og nå er det ikke en gang sikkert at jeg trenger å begynne på medisinen igjen, heller, legger hun til.

Nytt perspektiv

Å få brystkreft har naturlig nok preget Mia, men ikke utelukkende med negativt fortegn. 

– Det positive er at jeg ikke stresser lenger. Jeg løper ikke etter bussen, og jeg blir ikke så lett sur og sint. Før jeg fikk kreft, jobbet jeg veldig mye. Jeg var vant til å tjene godt, men det var mye stress. I ettertid ser jeg at det ikke er verdt det. Livet handler om så mye mer enn jobb, og jeg har fått et helt nytt perspektiv, sier Mia.

BLI MEDLEM

Hun er blitt flinkere til å sette pris på de små tingene i livet.

– Til syvende og sist sitter mye i hodet. Er man mer positiv, får man det bedre, det er jeg helt overbevist om. Nå koser jeg meg mye mer, og tar livet mer med ro. Man har to valg når man står opp. Skal det bli en god dag, eller skal den bli kjip?

Mias vanskelige valg for nesten åtte år siden er heldigvis et tilbakelagt kapittel. Men takket være både egen erfaring og nyere forskning, ser hun annerledes på problemstillingen i dag.

– Hvis jeg skulle fått brystkreft igjen – gud forby – ville jeg i dag tatt et annet valg og fryst ned egg, helt klart. Bare sånn for sikkerhets skyld.