Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Fotofolk

Det var i februar 2021 at samboeren til Alexander, Ann Marie Hansen, kjente en kul da hun dusjet. Etter noen dager fikk de vite at hun hadde brystkreft. Og 3 uker senere var hun operert.

– Jeg har en fortid fra militæret, så jeg tenkte rasjonelt og ble rolig. Jeg tenkte at vi må finne ut hva det er, og hva vi gjør nå. Jeg fikk delt det litt opp for henne, forteller Alexander.

Han beskriver seg selv som en veldig stabil person og tenkte ikke på døden.

– Da får vi få det vekk og fikse det, tenkte jeg. Vi fikk tidlig beskjed om at det er gode prognoser. Det ble brystbevarende kirurgi, cellegift og stråling, og behandlingen varte fra mars til november, sier han.

– Var det unntakstilstand hjemme da?

– Vi trengte ikke å ta hensyn til barn og har derfor kunnet passe på hverandre og bare hatt vårt. I tillegg fikk vi støtte fra familie og mange gode venner. Det har gått over all forventning. Hun har vært tøff, selv om hun tør å vise at hun er sårbar, forteller Alexander.

Bli medlem

Tung ventetid

Kona til Trond Marius, Maj-Elin, fikk påvist kreft etter en rutinemammografi før jul 2021. Hun hadde kreft i melkegangene, og dette ville ikke ha blitt oppdaget hvis ikke hun hadde møtt opp til mammografi. Maj-Elin tok ny mammografi og biopsi rett før jul, og fikk telefon på lille nyttårsaften om at de hadde funnet noe og at hun måtte komme inn på nyåret. Derfra gikk det veldig fort og hun ble operert i slutten av januar.

pårørendeAlexander og Trond Marius ble med kjærestene sine på rehabiliteringsopphold på Montebellosenteret. De oppfordrer andre pårørende om å bli med på kurs.

– Hun har sluppet cellegift og stråling. Vi ble veldig lettet over at det ikke var spredning. Men perioden mellom operasjon og før vi fikk vite at det ikke var tegn til spredning, var tøff. Det var tungt å vente, i tillegg til at det var krevende å komme seg etter operasjonen, forklarer Trond Marius.

Perioden mellom operasjon og før vi fikk vite at det ikke var tegn til spredning, var tøff. Det var tungt å vente, i tillegg til at det var krevende å komme seg etter operasjonen.

Han forteller at de prøvde å leve et så normalt liv som mulig.

– Du har ingen kontroll og kan bare ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av det. Det er lurt å snakke om tingene og diskutere «hva hvis …» og «dersom at …» Vi snakket om hva vi skulle gjøre hvis de fant noe mer. Jeg er vant til at kona mi er superrasjonell og jordnær, men dette trigget en annen side hos henne, minnes han.

Det var uvant å se denne siden, og man reagerer annerledes enn man selv hadde forventet, erfarte Trond Marius.

– Jeg prøvde å holde ting stabilt og støtte henne på den måten jeg kunne. Jeg ville ikke bare si at «dette går bra», men ønsket å være med i resonnementene og snakke gjennom ting sammen, forklarer han.

Hent informasjon på riktig sted

Han fikk også behov for å lese litt relevant informasjon om hva som kom til å skje.

Alexander syntes også ventetiden var verst.

– Tiden før vi fikk vite om det var kreft, og senere om det var spredning, var krevende. Men da vi fikk vite at kreften var kapslet inn og at det kom til å gå bra, kunne jeg senke skuldrene litt, forteller Alexander, som oppfordrer andre pårørende til å holde seg unna Facebook og all desinformasjonen som finnes på nett.

– Hvis du lurer på noe, så ta kontakt med legen og sykehuset dere tilhører. Alle har hvert sitt løp. Konsentrer deg om det stedet der du får riktig informasjon. Det er mange som begynner å google, og da kommer det mange stygge bilder opp, understreker Alexander.

Konsentrer deg om det stedet der du får riktig informasjon. Det er mange som begynner å google, og da kommer det mange stygge bilder opp.

Han har også erfart at det er lurt å stykke opp ting for å få orden i kaoset.

– Ta én ting av gangen. Først er det cellegift på torsdag. Så ser vi hvordan den uka blir. Det er den nærmeste oppgaven som du kan få gjort noe med, understreker han.pårørende

Trond Marius nikker gjenkjennende. De hadde heller ikke barn hjemme og kunne ha fullt fokus på behandlingsløpet.

– Jeg forsøkte å bidra med å holde en slags retning og være en grunnmur. Det var fint å ha hjemmekontor, så kunne jeg gå innom og støtte henne så hun ikke ble sittende med tankene sine helt alene. Det er ikke alle tankene som er like konstruktive i en slik venteperiode, forklarer han.

Sterkere bånd

Alexander er takknemlig for at utfordringene har styrket parforholdet.

– Mange kommer ut i andre enden med et tettere bånd. Vi har blitt kjent med hverandre på et dypere nivå og har sett sider av hverandre som vi kanskje aldri hadde sett ellers, forteller han.

Mange kommer ut i andre enden med et tettere bånd. Vi har blitt kjent med hverandre på et dypere nivå og har sett sider av hverandre som vi kanskje aldri hadde sett ellers.

Trond Marius legger til at han også har forandret seg som menneske.

– Selv om vi ikke går gjennom en fysisk forandring, så endres måten vi ser på verden. Prioriteringene våre ser annerledes ut, forklarer han.

Det handler om hva som er de viktige tingene, har Alexander erfart. Trivielle ting betyr lite.

– Gå ut og kjenn på sola istedenfor å støvsuge, oppfordrer han.

Sunt å ha en jobb å gå til

Han var hele tiden åpen overfor kollegaer og opplevde at det gjorde det lett å snakke om utfordringene hjemme.

– De støttet meg på jobb og sa at hun er viktigere enn oss. Det var aldri noen tvil om hva jeg skulle prioritere. Samtidig er det sunt å ha en jobb å gå til, sier Alexander.

Korona-nedstengningen førte til at det først og fremst var kollegaene som Trond Marius hadde en relasjon til på daglig basis. Han holdt litt avstand for å unngå smitte, og hadde frihet til å jobbe hjemmefra.

–  Jobb det du klarer og har mulighet til, var beskjeden jeg fikk. Men jobb er en måte å få i gang litt andre tanker på, så det var fint for meg å jobbe også, understreker Trond Marius.

Alene på kontroller

Alexander syntes at koronarestriksjonene var krevende.

– Det verste var å ikke få lov til å være med inn. Hun kjørte selv til kontrollene, og jeg måtte gjøre noe annet i mellomtiden. Det hadde vært fint å kunne sitte inne sammen med henne og få med seg all informasjonen, sier han.

Det verste var å ikke få lov til å være med inn. Hun kjørte selv til kontrollene, og jeg måtte gjøre noe annet i mellomtiden.

Alexander fikk heller ikke være med inn da kona skulle opereres.

– Jeg satt ute i bilen i 4-5 timer. Jeg gikk på stolpejakt for å ha noe å drive med, minnes han.

pårørende

For Trond Marius var det annerledes, siden samfunnet hadde åpnet opp igjen.

– Jeg fikk være med på de fleste timene, og fikk til og med sitte på oppvåkningsrommet under operasjonen. Det var veldig betryggende å være så nært som det gikk an. Jeg var med helt til de trillet henne inn og til hun kom ut igjen, forteller han.

Men han medgir at det var tøft å se henne da.

– Det var en sterk opplevelse. Da ble det veldig alvorlig, på en litt annen måte. Når jeg så hvor svak hun kunne bli, ble det veldig konkret, sier Trond Marius stille.

Tips til pårørende

  • Innhent kunnskap.
  • Selv om det er vanskelig å snakke om sykdommen, så gjør det.
  • Senk forventingene til den syke i perioder da sykdommen er vanskelig.
  • Still krav, men ikke for høye.
  • Sett grenser.
  • Gi positive tilbakemeldinger da den syke gjør en ekstra innsats.
  • Be om å få en kontakt i helsetjenesten.
  • Legg vekt på å gjøre ting som ikke handler om sykdom og behandling.
  • Bli med på tilbud for pårørende. Sjekk nettsiden til Pårørendesenteret, www.pårørendesenteret.no Kreftforeningen har også egne tilbud.

(Kilde: Kirsti Hagen-Martinsen kreftsykepleier og ansatt ved Montebellosenteret)

 

Anbefaler pårørende å bli med på rehabiliteringsopphold

Alex og Trond Marius er veldig glade for at de fikk være med på kurs på Montebellosenteret. Ingen av dem måtte overbevises da muligheten dukket opp. Trond Marius sier at han nesten måtte overbevise partner om å få lov til å være med.

– Ta en ferieuke og dra sammen opp på kurs. Det er garantert ingen som kommer til å og si at det var bortkasta når de reiser hjem igjen, oppfordrer de. 

Alexander har satt pris på å få være med i en egen gruppe for pårørende. Her har de utvekslet erfaringer. Trond Marius har hatt stor glede av å se lettelsen hos kona når hun har møtt andre som har de samme opplevelsene som henne.

– Hun har vært så glad og lettet, det er som en vekt er tatt av skuldrene hennes. Hun har møtt andre som skjønner henne, og kunnet snakke om ting som er vanskelig å snakke med venninner om. Det viktigste er å treffe andre i samme situasjon. Man bygger opp en slags grunnleggende selvtillit igjen, forklarer han.

– De blir så lettet når de skjønner at de ikke er alene, legger Alexander til.

I pårørendegruppa har de snakket om tanker de har hatt, om hvordan det er å være pårørende. Hvordan du kan støtte – eller ikke støtte. Utfordringer med humør som endrer seg. Når det som var riktig i går, ikke er riktig i dag.

– Det var ingen av oss som hadde snakket med andre pårørende før, forteller de, og sier at de er blitt nesten som en familie.

– Det er veldig mye fine folk. Det var en som sa at vi burde adoptert hele gjengen, sier Alexander og ler. 

pårørendeAlexander og Trond Marius ble med på utetrening under oppholdet på Montebellosenteret.