Det hele startet med at Gro Belinda hadde vondt i venstre bryst, og da brystet begynte å endre fasong i 2014 skjønte hun at hun måtte dra til fastlegen. 

- Legen kikket på brystet og jeg så på ansiktet hennes at dette ikke var bra. Jeg fikk beskjed om at dette var alvorlig og at jeg skulle sendes videre for ytterligere kontroll, forteller Gro Belinda. 

Hun dro hjem og de neste dagene var lange med kaostanker og usikkerhet. - Jeg gikk gjennom alle følelser på skalaen, og den natten lå jeg og planla min egen begravelse, sier hun med alvor i stemmen. 

- Så kom legetimen og da var det noe i meg som våknet. Jeg tenkte; Nei, vet du hva, jeg har for mye å leve for. Her skal det kjempes!, sier hun 

Fjorten dager senere fikk hun time på Radiumhospitalet. Og pakkeforløpet var i gang. Etter cellegift og stråling ble brystet fjernet. Hun valgte å ikke rekonstruere brystet.

Hun måtte ut hver dag - uansett 

Det viktigste for Gro Belinda under behandling var å ha en best mulig dag, hver dag. Hun kledde seg pent og kom seg ut en tur, uansett form. 

- Noen dager tok jeg turen til butikken, om så bare for å kjøpe et par epler. Andre dager var spaserturen til postkassen kanskje nok, men det å komme meg ut var en viktig del av det å holde humøret oppe, det å gjøre noe hver dag, forteller hun.

Det å finne glede i hverdagen var ikke alltid like lett, og selv om hver dag ikke er god, så er det noe godt i hver dag i følge Gro Belinda. Hun deler med glede i stemmen hvor viktige alle venner, familie og naboer som kom på besøk var i denne perioden. 

- Det er uvurderlig med dem som stiller opp. Det trengs ikke så mye. Et besøk eller bare en enkel melding er nok, men det gir meg noen minutters avbrekk fra sykdommen, sier hun.

Valg og galgenhumor

I 2016 valgte Gro Belinda å fjerne det andre, friske, brystet også. Det var på eget initiativ for de fant stadig noe de ville undersøke videre og selv om det alltid viste seg ufarlig, gikk utrygghet og redsel så inn på psyken hennes at det ble for mye. 

- Jeg fikk bevilget å fjerne det andre brystet mitt, og har valgt å ikke rekonstruere noen av dem for jeg er veldig fornøyd sånn som det er nå. Det er ikke brystene som definerer meg som kvinne eller menneske, sier hun. 

Før operasjonen diskuterte hun mannen hva han tenkte om det at hun ville være uten bryster fremover.

- Det var viktig for meg å få avklart om han ville se annerledes på meg. Heldigvis så sa han “Jeg merker jo ikke så stor forskjell”, og så lo vi godt sammen. Det var så befriende å høre han si akkurat det, og protese i bh fungerer forøvrig helt utmerket, smiler hun.

Friskmeldt, hva nå?

Da Gro Belinda gikk gjennom sin behandling var det lite informasjon om at livet kunne arte seg etter behandlingen. Hun mener det er viktig at de som får diagnosen får vite at det kan oppstå for eksempel fatigue. Noen rammes i større grad, noen i mindre, og for noen går det helt over. 

- Legen min fortalte meg at kroppen har fått skikkelig juling under behandlingen. ‘Du må huske det’ sa legen, forteller hun. - Jeg fikk god oppfølging og informasjon, og de som jobber med dette er engler på jord. Men så, da jeg ble friskmeldt, da var det slutt. Da sto jeg der alene. 

- Det var ingen informasjon om hvordan jeg skulle ta tak i livet etterpå. Du er ute av systemet og du fanges ikke opp. Bortsett fra onkologen jeg går til i Oslo som er fantastisk og tar seg god tid, men det er en gang i året. Hva med resten av året? jeg har jo mye som skal bearbeides. 

Tilbake på jobb - sånn delvis

Gro Belinda jobbet egentlig i en 40 prosent stilling som i realiteten ble både 50 og 60 prosent, og i flere måneder ga hun alt hun hadde. 

- Så fort jeg kunne startet jeg i jobb igjen, kjente at det var godt. Nå skal det jobbes! Nå er jeg tilbake igjen. Men så begynte jobben å gå utover alt annet i livet, for jeg ville jo så gjerne, men energien strakk ikke til. Jeg måtte gi avkall på private, hyggelige ting fordi jeg så gjerne ville gjøre best mulig jobb. Det var en stor glede i det å være tilbake på jobben, og jeg er sikker på at jeg hadde verdens beste arbeidsplass som tilrettela og tilpasset gang på gang, men til slutt måtte jeg bare innse at det gikk ikke lengre. 
Gro Belinda ble sykemeldt en periode før hun prøvde seg på jobb igjen, men hun trengte hvile. 

- Det var ingen som hadde fortalt meg at jeg måtte begynne forsiktig, at det faktisk er viktig å gå rolig frem. Jeg fikk vite at jeg kunne bli trøtt, men ikke at det var på den måten.

Måtte gi opp jobben

Det ble noen fysiske og psykiske smeller før Gro Belinda endelig lot seg selv innse at hun aldri blir den samme igjen. Jobben hadde vært en stor del av hennes identitet og det var en utfordring å godta at hun ikke kunne gi like mye på jobb lengre. 

- I lengden var det ikke holdbart. Jeg måtte ha energi til familien min, og til det å ha et privatliv, sier hun

Senskader

Tidlig våren 2019 fikk hun bekreftelse hos Seksjon for seneffekter på at hun hadde senskader, og da ble hun også henvist til nevropatien. 

- Bare det å bli møtt med forståelse og bekreftelse på at det var senskader, selv om det ikke er noen behandling for fatigue per i dag , var så godt. Jeg var ikke “tullete” i hodet, ler Gro Belinda.

Gro Belinda fikk tre ukers opphold på rehabilitering som er tilgjengelig i kommunen der hun bor. Hun opplevde oppholdet som utrolig godt. 

- Selv om jeg egentlig hadde vært sterk og positiv hele tiden og skulle klare dette med støtte fra familie og venner, så var det så bra for meg. Under oppholdet lærte jeg hvordan man skal takle psyken og smertene. Etterpå ble jeg rett og slett enig med meg selv om at nok var nok, og jeg sendte inn søknad om uføretrygd.

Et bål som symbol for veien videre 

- Sent på høsten 2016 samlet jeg mye av informasjonspapirene jeg hadde fått på sykehuset, stolen jeg brukte hjemme under behandlingen og en parykk jeg aldri brukte, og så lagde jeg et bål. Tårene rant, men det var samtidig utrolig befriende å gi slipp på en fysisk måte, sier Gro Belinda. 

I dag fokuserer hun på veien videre. Hun er blant annet med på å arrangere temakaféer med Kreftforeningen, jobber frivillig for Brystkreftforeningen og i tillegg er hun i samtale om å stille opp på kurs for kreftoverlevende ved rehabiliteringssenteret hun selv har vært på. 

- Alle kamper jeg har kjempet fysisk og psykisk har blitt til en erfaring jeg håper å kunne bidra med inn til fellesskapet. Jeg vil lytte og prate med mennesker i håp om å gi informasjon og kanskje bidra til en bedre dag. Det er selvsagt noen dårlig dager innimellom, men i sum kan jeg si at jeg har det godt, veldig godt. For jeg kan styre dagene mine etter formen, og jeg orker mer nå. Og om jeg ikke er med på alle festene helt til slutten, så skal jeg i alle fall delta, avslutter hun.