Håp er det fineste ordet jeg vet
Hver dag får ni kvinner i Norge diagnosen brystkreft. Heldigvis går det bra med de aller fleste, men det er dessverre slik at noen får den beskjeden ingen ønsker å høre: “Du har uhelbredelig kreft.” Frida Jonsdottir er en av dem som har fått denne beskjeden.
Frida fikk påvist brystkreft sommeren 2012, bare noen uker før hun fylte 45 år. Sønnene hennes var henholdsvis 11, 14 og 17 år gamle, og hun og mannen hadde snart vært gift i 20 år.
- Jeg hadde to svulster i brystet og noe spredning til lymfene, men jeg ble forespeilet at dette skulle bli “grei skuring” med standard behandlingsopplegg. Da jeg hadde fjernet brystet og tatt den første cellegiftkuren bestemte jeg meg likevel for å gå til onkologen min og be om scanning og CT for å sjekke alle organer i tillegg til skjelettet. Bare for å være sikker. Men - jeg skjønte jo at det ikke var særlig positivt da de ba meg ta med følge på neste cellegiftbehanding, forteller Frida. - Faktisk sa jeg til mannen min sånn halvveis på fleip at “nå får jeg vel dødsdommen”, minnes hun.
Man blir redd for å dø og får dårlig tid
Frida fikk vite at hun hadde spredning til både lever og lunger. Legene trodde skjelettet hadde sluppet unna, men det viste seg at kreften hadde spredd seg hit også.
- Min første reaksjon var sinne og en følelse av urettferdighet. Hvorfor meg? Jeg hadde levd sunt, vært måteholden hele livet og jeg hadde ammet alle barna mine. Det var heller ikke mange i min familie som hadde hatt kreft, så for mitt vedkommende ble det rett og slett vanskelig å ta inn at dette kunne skje. Kanskje nettopp sinne mitt har hjulpet meg til å kjempe. For kjempe må man, sier Frida.
Overgangsalderen kom over natten
Det var de kvinnelige hormonene østrogen og progesteron som ga næring til kreftcellene hos Frida, og derfor måtte hun settes fortest mulig i overgangsalderen for å bli kvitt disse hormonene. Hun fullførte en cellegiftkur på åtte behandlinger og etter det har Frida gått jevnlig på ulike antihormonkurer i syv år.
- I min situasjon er alt bedre enn cellegift, og jeg putter de plagene jeg får av antihormonbehandlingen i en “bagatellpose”. I det store bildet er jo disse plagene bagateller selv om det ikke alltid er en spøk å være konstant i overgangsalderen, men den prisen betaler jeg gladelig, sier hun. - Disse plagene lever jeg godt med, de har blitt en del av hverdagen min.
Lever livet i 3-måneders syklus
Frida går på kontroll hver tredje måned til den samme onkologen som hun har hatt siden dag én. Nettopp det at hun har hatt den samme onkologen gjennom alle disse årene er til stor hjelp. Både hun og legene sparer mye tid og energi på dette, og journalen hennes - som i utgangspunktet er ganske lang - unngår å bli unødvendig lang.
- Det å ha min faste onkolog med meg hele veien er fantastisk. Jeg vet at hun går i krigen for meg og det føles veldig bra, sier Frida. - Livet mitt i dag leves på en måte i en tremåneders syklus. Det er vanskelig å planlegge noe når det nærmer seg kontroll, og jeg merker at jeg blir litt avventende. Når brevet med innkalling kommer i postkassen gruer jeg meg skikkelig - hver gang, men det er helt utrolig hva man venner seg til, fortsetter hun. - Lever og lunger er nå stabilt, det er i skjelettet mitt det har tatt seg opp. Jeg har spredning til hele ryggsøylen, hofter og bekken, og lever med smerter i skjelettet som liksom ikke forsvinner med en Ibux.
Har hatt delmål hele veien og ser fortsatt fremover
Frida har hatt flere ulike delmål underveis gjennom årene som kreftsyk. Hennes første mål var å se mellomste sønnen som var 14 år da hun fikk kreft bli konfirmert. Hun hadde også som mål å se eldstemann som russ. I år så hun yngstemann være russ og at eldstemann er ferdig med studiene. Så for Fridas del handler det om å stadig legge listen høyere og sette nye mål.
- Nå ønsker jeg å få med meg at mellomstemann fullfører Mastergraden og yngstemann får bachelorgraden sin. Jeg tenker også at det hadde vært fantastisk om jeg kunne få feiret 40 års bryllupsdag sammen med mannen min i 2033, smiler Frida. - For meg er hverdagen sammen med mine nærmeste utrolig mye verdt. Jeg merker jo at prioriteringene mine har blitt annerledes. Syklubben min vet at det ikke er vits i å gi meg nips og naps - jeg vil ha fine opplevelser sammen med dem. Det skal ikke mye til å gjøre meg glad og fornøyd, jeg føler meg priviligert og setter stor pris på hverdagens små opplevelser. Tiden jobber med meg og jeg har vist meg selv at man når utrolig langt med en sterk vilje. Håp er det fineste ordet jeg vet, sier optimisten Frida.