Nå har hun akkurat vært gjennom en større operasjon og fjernet livmoren - en høy pris å betale på grunn av senskader.

Snart venter en ny operasjon for å ordne på plagsomme arr etter at hun fjernet brystene. Maria tenkte at bare hun ble frisk fra kreften så skulle alt være over og bli bra igjen. Slik ble det ikke.

 

- Selv om jeg er erklært kreftfri så er ikke dette over, og for meg har kreft blitt som en kronisk sykdom. Det er cellegiftbehandlingen som gjør at jeg fortsatt er syk, og selve behandlingen er problemet mitt nå. Dette var jeg ikke forberedt på i det hele tatt, det er kanskje like greit. Men etter endt behandling kunne jeg tenke meg at noen hadde snakket med meg om disse tingene, sier hun. 

En sterk vilje til å leve

Maria klarer å glede meg over at jeg er frisk, men siden hun også har diabetes og leddgikt føles det urettferdig å rammes av brystkreft. Nå sliter hun med fatigue i tillegg til andre fysiske plager. Men Maria har oppdaget at hun har en sterk vilje til å leve, og hennes mantra i dag er at for hver negative tanke eller opplevelse, så skal hun ha to positive. 

- Jeg får én opplevelse, og deretter ligger jeg kanskje rett ut en uke etterpå, men det er verdt det, forteller hun.

Maria

Har savnet en likeperson

Det er familien som har betydd mest for Maria gjennom disse årene. 

- Jeg har ikke hatt en likeperson, jeg visste ikke om denne ordningen da jeg var syk, men det å ha en likeperson hadde vært til stor hjelp og Facebook-gruppen “Under 45” har vært veldig viktig for meg. Her har jeg fått vite alt jeg ikke har fått vite av leger, og jeg er veldig åpen om sykdommen, vil at alle skal vite hvordan jeg har det. Jeg har fått høre “tenk at du ble frisk på ett år” Det er jo helt feil, sier hun litt oppgitt. 

Glad jeg ikke visste

Maria tenker at hun egentlig er glad hun ikke visste hvor svak man blir på slutten av cellegiftperioden. 

- Legene var veldig flinke og jeg følte mye støtte hos kreftavdelingen i Kristiansand. Jeg gledet meg til å se sykepleierne der, men gledet meg ikke til selve behandlingen. De gjorde jobben sin og laget så god stemning som mulig, og det var faktisk både morsomt og trivelig. Men jeg kjører fortsatt en annen vei inn til Kristiansand enn da jeg fikk behandling, for jeg kjenner det rett og slett på hele kroppen når jeg kjører i retning sykehuset, sier hun. 

Radiumhospitalet på godt og vondt

Annenhver behandling fikk Maria på Radiumhospitalet, og det er et sykehus hun fortsatt ikke liker å assosiere seg med. 

- Å komme inn der ga meg nesten panikkanfall, det var traumatisk. Blant annet det å se syke små barn gjorde sterkt inntrykk. Jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen, og gjorde det jeg kunne for å finne små gleder i hverdagen. En gang jeg skulle overnatte på Radiumhospitalet kom jeg over et flygel, og jeg satte meg ned og begynte å spille. Det kom noen leger og stilte seg opp for å høre bak meg. Det var desember og jeg spilte julesanger. Da jeg var ferdig klappet de - det varmet og ga en fin stemning. Jeg hadde jo ikke fått med meg at de stod der, så slike øyeblikk må jeg ta vare på, smiler hun. 

Klar for 2020!

- Fysisk kommer jeg til å leve videre med fatigue og psykisk sett hjelper det å vite at nå blir det ikke flere operasjoner. Jeg er ferdig med kapittelet “inn og ut av sykehuset” og det skal bli godt å komme videre, sier Maria. - Jeg har jobbet 60 prosent stilling innimellom, men det har blitt mye ustabilitet i forhold til jobb. Jeg er klar for et mer stabilt 2020!