– Kroppen din er rå!

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto Gry Traaen, Jessica Opgård /Fluidphotography og privat

– Hvordan opplevde du å fjerne det ene brystet?
–  Jeg tenkte at det å miste et bryst ikke var noen krise. Jeg tenkte at bare jeg blir kvitt kreften, går det helt fint. Du starter en samtale med deg selv om hva som skal skje. Jeg skulle bare inn, få et implantat, og så skulle brystet se helt likt ut etterpå. Jeg tenkte ikke at det var farlig eller en risiko å miste brystet, sier Silje Løkeng. 

Utad så jeg helt vanlig ut, men på innsiden var jeg revet i fillebiter

Da hun våknet fra narkosen, så hun at brystet var borte. 

– Jeg tenkte først at det får legene bare fikse. Men flere ting gikk galt, som at hudtransplantasjonen ikke fungerte. Etter mange operasjoner besluttet vi å avslutte forsøkene på rekonstruksjon. Kroppen min måtte få hvile før neste store operasjon, da jeg også skulle fjerne livmor og livmorhals, forklarer hun. 

– Jeg har enkelte dager da jeg ligger i senga og angsten bare rir i meg, men jeg må bruke de gode dagene til noe fint, sier Silje

Løkeng tror de fleste føler seg godt ivaretatt i pakkeforløpet, tiden etterpå er mer krevende.

Les også: Leserinnlegg: Å komme hjem minnet meg om at mamma var langt unna ...

– Jeg ble spytta ut i den andre enden med en kropp som var helt kjørt. Jeg følte at nå er jeg kreftfri, så nå må jeg jo være glad. Men jeg hadde hatt masse påkjenninger, både fysisk og mentalt.

BLI MEDLEM

Klarte ikke å se seg i speilet

Det er et liv før og etter behandling, har Silje erfart. 

– Jeg fikk ikke cellegift og mistet ikke håret, så jeg tenkte nok at nå må jeg bare tilbake til normalen. Men det var ikke så lett, for kroppen fungerte ikke som før. Jeg var utmattet og hadde masse bivirkninger av hormonbehandlingen. 

Silje beskriver følelsen av at hun hadde mistet brystet som irrasjonell. 

– Du har en kropp som ikke ser ut som før og ikke føles som før. Følelsen av å miste kvinneligheten var der, og jeg klarte ikke å se meg selv i speilet. Dette hang sammen med at brystet manglet, og at jeg fjernet livmor og livmorhals og ble satt i overgangsalder. Jeg kastet mye opp, hadde leddsmerter og kvalme. Utad så jeg helt vanlig ut, men på innsiden var jeg revet i fillebiter, sier hun. 

Bunnpunktet

2020 var et katastrofeår. Hun fortalte seg selv og alle andre at ting gikk bra, men hadde det egentlig helt forferdelig.

–  Jeg ble fysisk uvel av å se meg selv, også fordi kroppen minnet meg på hva jeg hadde vært gjennom. Men jeg puttet på et smil og sminket meg, og da var det vanskelig å se hvor mørkt det var på innsiden.

Jeg forstod plutselig at uten denne kroppen her kunne jeg jo ikke ha gjort noen ting

I desember 2020 var Silje så dårlig at hun ikke hadde lyst til å leve mer. 

– Det var et bunnpunkt. Når du begynner å få de tankene, må du ta tak i deg selv. Det ble et snupunkt. Jeg sa til meg selv at nå er det nok, og bestemte meg for å komme meg ut på tur hver dag i et år. 

Gjennom samtaler hos psykolog forstod Silje at hun hadde en hel del automatiserte og destruktive tankemønstre. Hun tok også kontakt med en coach for å få hjelp med selvbildet. 

Trenger du noen å snakke med? Finn en likeperson.

Visualisering av speilbildet

–  Hvordan hjalp coachen deg?
– Vi jobbet mye med visualisering. Jeg visualiserte at jeg så meg selv i speilet, og eksponerte meg for dette i tre sekunder. Dette gjorde jeg hver dag, men jeg skulle ikke gå foran speilet.

Neste skritt ble å øve seg på å se seg selv gå foran speilet.

– Etter hvert begynte jeg å gå til speilet i noen sekunder. Jeg måtte venne hodet til at dette var min nye kropp, forklarer Silje.

Vær takknemlig for de gode dagene, og pust deg gjennom de dårlige dagene, råder Silje

«Du må se på deg selv som en kriger. Arrene viser at du har kjempet mot en sykdom», sa coachen til henne. 

–  Jeg hadde følt at kroppen hadde sviktet meg og ikke vært bra nok, og forstod plutselig at uten denne kroppen her kunne jeg jo ikke ha gjort noen ting. Kroppen har «fighta» for meg hele tida. Det er helt utrolig å få kjenne på at denne kroppen er helt rå! Og nå har jeg kryssa Grønland også. Vi har så mye styrke og kapasitet i oss, sier hun.

Aksepter kroppen

– Hvordan ser du på kroppen din i dag? 
– Jeg mangler et bryst og velger å gå uten protese, og har en tendens til å glemme det. Jeg kan se meg selv i speilet og bli forskrekket fordi jeg nesten har glemt at brystet er borte. Mitt mål er at jeg skal akseptere kroppen min og være stolt av den. Jeg må akseptere at det var sånn det ble. Det kan bli bra, men det er annerledes.

Silje har bare fått én negativ kommentar på at hun går uten protese. 

– Folk er veldig positive, de synes det er befriende at folk kan være seg selv. Selvfølgelig ser vi forskjellige ut, det finnes ikke to like mennesker. Mangfoldet er jo det som gjør verden unik. 

BLI MEDLEM

Avkledd i direktesending

Det satt langt inne å si ja til å kle av seg på God morgen Norge høsten 2022. Da Silje ble spurt om å vise hvordan man sjekker seg i bar overkropp, måtte hun jobbe med seg selv. 

Jeg må akseptere at det var sånn det ble. Det kan bli bra, men det er annerledes.

– Jeg tenkte: Aldri i verden! Det mest sårbare med meg er den opererte siden. Jeg følte at det ble veldig nakent. Hvorfor skulle jeg eksponere det? Men så jeg tenkte på hva jeg kunne oppnå ved å stille, at det kunne bidra til noen fant ut at de har brystkreft. Jeg måtte legge til side følelsene, fordi meningen med det jeg gjorde var mye større enn meg selv. Det er verdt det hvis du kan redde et liv.

Se innslaget på God Morgen Norge.

Men det koster, det er en hel prosess for å få det til, medgir hun. 

–  Min kropp har forandra seg veldig mye og ser annerledes ut. Jeg er blitt tynnere fordi jeg blir så kvalm av hormontablettene, og det er en utfordring å gå opp i vekt. Men det handler om å akseptere situasjonen. Jeg spiser det jeg får i meg og aksepterer at sånn er det, sier Silje, og legger til:

– Hvis du legger på deg på grunn av medisinsk behandling, så er det konsekvensen av det du står i nå. Vi er dritfine, uansett hvordan vi ser ut! Jeg er veldig glad i mennesker, og kroppen vår er bare et verktøy. Det er ikke fasaden som gjør deg til den personen du er, det er jo bare et skall. Det er innholdet som gir verdi, understreker hun.