Leserinnlegg: Vi må snakke litt om skammen

Oda har en datter på fem år.

Tekst: Oda Myhre
Foto: Privat

Skam fordi jeg hadde blitt syk. Og da særlig en sykdom som ofte nevnes som en trussel om man ikke lever «riktig». 

«Ikke røyk – du kan få kreft», «økt risiko for kreft om du ikke trener», «spis fem om dagen for å motvirke kreft» og så videre. Den rasjonelle delen av meg visste at jeg ikke hadde påført meg selv kreft. Men skammen snek seg fram og satte spørsmålstegn ved det hele likevel.

Bli medlem

En plage for andre

Jeg skammet meg også fordi jeg følte jeg forpestet og plaget andres liv med denne stygge sykdommen. Mennesker jeg var glad i ble triste på grunn av en sykdom som fantes i meg.

Og særlig skammet jeg meg fordi datteren min måtte være «en pårørende». Nå ble hun stakkaren med en kreftsyk mamma. Den mamman som andre glante forundret på fordi hun manglet hår og gikk med skaut.

Tenk på de som dør unge

Etter hvert begynte jeg også å skamme meg for at jeg klaget over plagene kreftbehandlingen gir meg.

1,5 år med tøff behandling, men så «frisk og fin igjen». Tenk på de som aldri får denne muligheten. Tenk på de som må leve med uhelbredelig kreft. Tenk på de som dør unge, dør fra barna sine, dør fra alderdommen sin. Fy skam meg som klaget over noen tunge dager liksom ... Jeg som er så heldig som skal bli kreftfri igjen.

Måtte jobbe med skammen

Nå skammer jeg meg ikke lenger. Men det tok lang tid for meg å erkjenne skammen og jobbe meg gjennom den.

Og jeg vil forteller om skammen fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å ha følt den.
Og fordi skam er som trollet; den liker ikke dagslys, da sprekker den.