Mamma, ektefelle, lærer – og brystkreftpasient

Tekst: Marianne Blindheim Eriksen / CoreTrek AS
Foto: Erik Thallaug / Fotofolk AS

– Hei, her er jeg, svarer det i telefonen.
– Jeg er oppe og går og knirker kroppen i gang. Sånn er det blitt, men det får aldri være fokuset mitt, sier Trine som innledning – det er tydelig at hun har tatt noen valg rundt sykdom og det livet hun vil leve.

Det gikk en del år fra de første tegnene på at noe kunne være galt til det ble et faktum at hun hadde fått brystkreft. Varslene som dukket opp ble feid bort og lagt til side.
– Jeg slet mye med amming og brystbetennelse med barn nummer to. I flere år etterpå følte jeg at det var betent i brystet, men var sikker på at det måtte være gammel melk eller betennelser som hadde satt seg litt fast. Såvidt jeg visste var brystkreft arvelig og det var det ingen i min familie som hadde hatt, sier Trine.

Så gikk alarmen

I 2017 så hun en dag at brystvorten på det ene brystet sto i en helt merkelig posisjon, men det tok likevel tid før hun dro til fastlegen. Da gikk det derimot veldig fort til mammografi og alarmen gikk: Her var det mye kreft!

Jeg innledet psykologitimen hvor vi skulle snakke om følelser da fastlegen ringte og ba meg om å komme så snart som mulig.

– På skolen hvor jeg underviser hadde vi pyntet klasserommet til jul siden det var 1. desember. Jeg innledet psykologitimen hvor vi skulle snakke om følelser da fastlegen ringte, og beskjeden var at jeg måtte komme så snart som mulig for her var det ingen tid å miste, forteller hun.

Trine fikk beskjed om at hun skulle inn i pakkeforløpet for brystkreftbehandling og måtte ta inn over seg en alvorlig diagnose med lokalavansert brystkreft, hvor første stopp var screening av skjelettet for å se om det var spredning.

– Men heldigvis – det var ikke spredning. En MR viste at det var kreft i det andre brystet også selv om det var noe mindre, og jeg tenkte jo at dette kom til å gå skikkelig dårlig. Da var det godt å kjenne at pakkeforløpet åpnet dør etter dør, og legene ikke kunne komme fort nok i gang med cellegift, sier hun ettertenksomt.

Gode sjefer og pårørendeprogram

Da Trines mann fortalte sin sjef om at kona hadde fått brystkreft, fikk han beskjed om at ta fri hele desember. Nå måtte han lage jul med barna, være med Trine på sykehuset og i hvert fall ikke tenke på jobb. Det var noen som trengte han mer.

– Det forståelsen mannen min møtte på jobb var fantastisk, og han fikk dermed anledning til å gå vitenskapelig til verks for å få kunnskap om det som nå skjedde med meg. På sykehuset var han med på hver eneste konsultasjon og stilte spørsmål om ting jeg selv ikke hadde tenkt på, men slik fikk vi mange gode forklaringer og samtaler med helsepersonellet. De var også opptatt av hva mannen min trengte for å være en god støtte for meg, sier hun.

Dagen før Trine skulle få første dose med cellegift fortalte hun barna at hun hadde fått kreft og at hun kom til å miste håret på grunn av behandlingen. Det lo de skikkelig godt av og så for seg alle de rare parykkene hun kunne bruke. Barna var med på sykehuset og fikk se hvordan cellegift ser ut og spurte sykepleierne om alt de kunne komme på.

Han trengte skiturene, et rom for seg selv. Alle oppgavene i familien hadd falt på han, i tillegg til redselen for å miste meg.

– Sønnen min sier nå at denne fasen var nesten for lystbetont, for i dag ser han andre med mødre som har fått samme diagnose hvor stemningen gjerne er mer trist og alvorlig. For datteren min var det litt annerledes, for hun forsvant inn i iPad’en etterhvert som behandling preget meg mer og mer. Dette ble hennes mestringsstrategi, mens mannen min gikk seg noen lange skiturer. Han trengte også et rom for seg selv, for alt av oppgaver i familien hadde jo falt på han i tillegg til redselen for å miste meg, forteller Trine.

Og det er kanskje ikke alltid det man tror som krever mest. For Trine var det selvsagt vondt å ikke ha krefter nok til å være den mammaen hun ville være, og datteren ville helst at mamma skulle vaske håret hennes fordi hun hadde en teknikk som gjorde at det ikke kom såpe i øynene.

– Jeg klarte bare ikke å vaske håret på datteren min, men hun hadde heldigvis svømming i min dårligste periode og fikk dermed vasket håret uten meg. Det var en overraskende stor lettelse for meg med den hårvasken, for jeg følte virkelig at jeg ikke klarte å stille opp.

Kjente ikke igjen seg selv

Det ene brystet måtte fjernes og det andre brystet kunne Trine beholde om hun ønsket det, men kom raskt til at hun da ville gå rundt med en redsel for hva som kunne skje senere.

– Det er en stor operasjon å fjerne brystene, men jeg er så glad for at jeg ble hørt av legene. Og det var jo ikke bare brystene som ble fjernet, for i tillegg ble det fjernet 21 lymfer i armen så der er det ingen lymfedrenasje lenger, sier hun.

Etter fire sterke kurer med cellegift etterfulgt av ti mer normale kurer, kjente ikke Trine seg selv igjen. Hun klarte ikke konsentrere seg og hukommelsen var dårlig. Konklusjonen ble at de droppet de siste to kurene.

Humor mot frykten

På Radiumhospitalet var Trine den som alltid var i så utrolig godt humør, og hun tullet med det aller meste.

– Jeg fikk til og med litt kjeft av en lege fordi jeg fleipet så mye og ikke viste nok forståelse for de rundt meg. Det var nok veldig sunt at legen sa ifra for da jeg omsider tok innover meg det jeg sto i, kom også tankene om døden. Jeg måtte ha tenkt gjennom at det faktisk kunne møte meg. Hva skulle jeg nå med alle de seks språkene jeg hadde lært meg? Hvorfor reiser man inn i døden alene når det kanskje er da man trenger de rundt seg aller mest? Det var vondt, sier hun stille.

Mye godt i alt det vonde

I det vonde kommer ofte noe godt frem. Kolleger og foreldre til barna i klassen stilte opp. Noen fikk opp julelys på treet, noen sendte meldinger mens andre tok med seg barna på hyggelige stunder.

– Jeg følte meg heldig oppi alt som skjedde, og kjenner at jeg har ikke vært en så god venn som det de rundt oss har vært for meg. Og min egen leder selvsagt, som ringte meg ofte og åpnet opp for at jeg kunne komme på jobb når jeg orket, hun var enestående. Moren min har også hatt kreft tidligere, så hun kjente jo igjen alle fasene jeg gikk gjennom. Det var en god støtte i henne spesielt, men begge foreldrene mine har vært gode å ha.

Pupper og sex

Det er vanskelig med et seksualliv når man går på en medisin som tar bort lysten, men om man bruker litt kreativitet så finner man ut av det og det har vi heldigvis klart.

Etterhvert var det tid for å operere inn nye bryster og Trine dro til plastikkirurgen.

– Jeg ønsket å få nye pupper og det var for min egenselvfølelse, men også for samlivet. Selv om jeg måtte opereres enda gang var det verdt det etter å ha gått med ekspanderer i seks måneder for å utvide huden.

Ved neste kontroll fikk Trine beskjed om å komme i gang med sexlivet igjen.

– Det var litt sånn «Hei, jeg har akkurat vært dødssyk og så skal jeg tenke på sex?!». Det er vanskelig med et seksualliv når man går på en medisin som tar bort lysten, men om man bruker litt kreativitet så finner man ut av det og det har vi heldigvis klart. Vi får det til selv om ikke alt er som før – for det er det ikke, sier hun lattermildt.

Kreftfri, men ikke friskmeldt

Behandlingen som Trine får er planlagt ut 2027 fordi hun har en hormonsensitiv brystkreft, og beskjeden fra legene er at de tror det skal gå bra. De har gjort alt de kan og vil også fortsette med det.

– Venner spør om jeg er frisk, men det er ikke et ja- eller nei-svar på det. Jeg føler meg frisk og tenker at jeg er frisk, selv om kroppen trenger mer hvile enn før.

– Jeg må prioritere mye hardere hva jeg skal bruke energi på, men da lever jeg også bedre. Mannen min sier at vi har det bedre nå enn før. Noen ganger glemmer jeg at jeg har vært syk, og da kjenner jeg på en enorm glede og frihet. Jeg kjenner også at jeg har kommet styrket ut av brystkreften, avslutter Trine.

Banebrytende kreftvaksine vant Kreftforskningsprisen