Tekst: Beate Heide
Illustrasjonsfoto: Stockphoto

Kreften kom som et uventet spark i brystet. Helt ut av det blå. Jeg var lettet over at det ikke var spredning, og at jeg skulle få etterbehandling de neste fem årene. Bare for å forhindre tilbakefall. Det er bare en liten pille, sa kreftlegen, og ba meg gå innom apoteket.

Bli medlem

Vel hjemme åpnet jeg pakningen og tok ut det vedlagte skrivet om bivirkninger. Den var lang som et vondt år, og det ante meg allerede da at dette ikke bare var en pille. Det var listet opp vanlige bivirkninger som søvnløshet, hodepine, svimmelhet, hetetokter, økt svetting, smerter i ledd og muskel/skjelett og utmattelse. Etter en uke kunne jeg skrive under på at jeg hadde fått hele smørbrødlisten med kjente bivirkninger.

Prisen for å holde kreften unna

Etter to uker var bivirkningene økt massivt, men jeg bet sammen tennene og tenkte at dette var prisen for å holde kreften unna. Etter fire uker ringte jeg kreftlegen og fortalte om alle mine vondter, særlig smertene i ledd og muskler og hetetoktene. Jeg følte meg minst 25 år eldre og beveget meg varsomt for ikke å trigge smertene for mye. Om nettene lå jeg uten dyne og med vinduet på vidt gap midt på vinteren. Hun repliserte at det jeg fortalte om, det var kjente bivirkninger, underforstått ikke noe å bry seg om, og i hvert fall ikke noe å sukke om!

Jeg følte meg minst 25 år eldre og beveget meg varsomt for ikke å trigge smertene for mye.

Den bittelille pillen, som så så uskyldig og hvit ut, den hadde virkestoffer som var eksplosjonsartede! Og jeg tenkte; skal virkelig etterbehandling etter kreft være så vondt? Er det prisen vi betaler for å holde kreften unna kroppene våre?  Og svaret, det er ja! Det er det. I alle fall så langt som forskningen er kommet i dag. 

Den bittelille pillen kommer med en prislapp som for mange er astronomisk.  Statistikken sier at vi øker muligheten for å unngå tilbakefall med etterbehandlingen: At vi prosentvis vil leve lenger ved å gjennomføre etterbehandlingen. Og det vil vi! Uten tvil vil vi det.  

Vi snakker ikke om bivirkningene

Det er et men i måten budskapet selges inn. Jeg har artrose og i utgangspunktet vonde ledd. Dette var ikke et tema ved valg av behandling. Det var ikke noe vi snakket om, og bivirkningene de som var så kjente for legen, de var ukjente for meg.

Det finnes ikke et rom for å diskutere bivirkninger – for vi skal være så glade for å ha overlevd kreftangrepet.

Bare en liten pille, liksom. Det er nok ikke det. Jeg tror oppriktig på at vi snakker for lite om bivirkninger av etterbehandling av brystkreft – om prisen denne etterbehandlingen har. Og dere, det finnes ikke et rom for å diskutere bivirkninger – for vi skal være så glade for å ha overlevd kreftangrepet. Bivirkningene setter bremser for det livet vi har levd før kreften. Burde vi ikke kunne snakke om at det er et reelt problem som mange strever med?

Bare en liten pille, liksom … og kjente bivirkninger som ikke trenger oppmerksomhet – liksom.