Kåseriet: Hvem skal vikariere for meg?
Pårørende har aldri fellesferie. Du skal alltid være der, stille opp, støtte, lytte, trøste og stryke.
Tekst: Marte Østmoe
Illustrasjonsfoto: Ravi Patel/Unsplash
Er du en pårørende? Ja, da finnes det kurs og samlinger du kan gå på. Her får du tilgang til metoder, modeller, menyer og pusteteknikker. Det finnes sentre, terapeuter, rådgivere og nødtelefoner. Det finnes blader, podcaster, nettsider og chatgrupper. Er du en pårørende, står det ikke på tilbudene. Det står om tid.
For når finne tid? Tid til å finne ut hvilket tilbud som er best? Når finne tid til vurdering og evaluering? For ikke å glemme, hvem skal avgjøre når den pårørende kan tre av som pårørende og gå på kurs for pårørende? Finnes det vikarer for slikt? Neppe.
For er det ikke nettopp dette som er den pårørendes mandat? Å alltid være der, stille opp, støtte, lytte, trøste og stryke. Den pårørende skal snakke når pasienten trenger det. Tie når pasienten trenger det.
Synge, plystre, danse, eller ikke i det hele tatt. Være i rommet. Eller bare gå. – Gå!
Men også når den pårørende er ute av huset, med ryggen til, med øynene igjen, er den pårørende en pårørende. Er pårørende også i tankene, i drømmene, midt under eksamen, i jobbintervjuet og på date.
Aldri fri
Det er ikke fellesferie for pårørende. Det finnes ikke egne fartøy, fly, luftballonger eller taubaner som kan frakte dem høyt over bekymringer og ansvar. Pårørende må alltid ha bakkekontakt og beina på jorda. De må være realistiske, men samtidig utstråle håp. Må være aktive, men også balanserte. Må være optimistiske, men ikke for glade, ikke for ivrige og ikke for lykkelige.
Les også: – Det hjelper å kunne bidra
Dessuten må pårørende være strukturelle. De må åpne konvolutter, tolke svar og tabeller. Må tåle avslag, skuffelser og sende klager. De må lese seg opp, logge seg på og sende ut melding. Midt mellom ringpermer, dokumenter og epikriser bør de pårørende også rydde tid til seg selv. Det er helt nødvendig. Livsviktig. Et være eller ikke være. Liv eller død. Kanskje skal den pårørende være pårørende resten av livet. Og hvilket liv er vel det?
Det finnes bøker som hjelper deg å lete i rolleregisteret som pårørende. Det finnes artikler, kronikker ja, sågar stand up-show. Det finnes liste opp og liste ned. Det er bare å velge. Å velge er ikke bare, bare. Når skal det tas en avgjørelse? På hvilket grunnlag? Av hvem? Hvilken bok er best? Hvilken tittel? Jo bedre overskriften er, desto vanskeligere kan det være å gjennomføre; «Think fast & slow», «Sterk hjerne med aktiv kropp», «Mestringskoden» og «Bedre på livet», samt en rekke bøker om det å være, være der du er, den du er, være til stede, tilstedeværende, men ikke på stedet hvil. Her gjelder det å velge den rette skriften.
Finne tid til å lese
Her gjelder det også å finne tid til å lese. Konsentrasjon til å lese. Såpass sterk konsentrasjon at den rett og slett overgår sorgen over pasienten. Skal den pårørende også lese, må han eller hun legge all samvittighet til side og ikke tenke «Burde jeg ikke heller vært et annet sted, trenger han meg nå, hørte jeg noen rope?»
Egenpleien, lesingen, tiltakene, innsatsen, treningen, tiden for seg selv – alt må tilrettelegges slik at det på ingen måte krasjer med pasientens behov og ønsker.
Etter en tid som pårørende, etter en tid der man aldri er AV, men bare PÅ, kan det til og med synes i ansiktet, under fjeset, bak øynene. Pliktene tilspisser seg som stress, øresus og migrene.
– Stakkars deg, sier pasienten da, og er blitt pårørende for den pårørende.