Leserinnlegg: Vi pårørende må stille opp i «etterkreftstiden»
De fleste av oss er gode støttespillere når kreften herjer hos pårørende, men jeg tror vi må bli flinkere til å fortsette med det i lang tid etter at kreften er borte!
Tekst: Cecilie Thorsen
Foto: Privat og Stockphoto
Kreft er en utbredt sykdom som mange blir berørt av, enten direkte eller indirekte som pårørende. Før fylte 80 år har fire av ti nordmenn fått minst én kreftdiagnose, og litt over 300 000 personer har kreft i sin sykdomshistorikk her i Norge nå.
Senest for noen dager siden fikk jeg vite at en god venninne har fått livmorkreft. Det er ikke første og dessverre sikkert ikke siste gang at noen nær meg rammes av den grusomme kreften!
Det er viktig at vi er der når folk er syke, men det er for lite fokus i samfunnet om «etterkreftstiden»! Hva som skjer med kroppen etter en så heftig sykdom og en behandling som kan beskrives med ordtaket «vondt, skal vondt fordrive»!
BLI MEDLEM I BRYSTKREFTFORENINGEN
Media har alltid overskrifter og innhold om hvor sterk, heldig og så videre man er som vant over kreften, som nå favner om livet, lever hver dag som om det var den siste, sier at i dag er starten på resten av mitt liv, nå kan jeg endelig leve igjen og you name it!
Jeg mistenker at slike oppfatninger gjør at folk ikke våger annet enn å fremstille hvor heldige de var som overlevde. At de føler at de ikke kan «klage» med fare for å virke utakknemlig, siden de vant denne kampen.
Kronisk syk
Selv har jeg operert ut en godartet cyste ut fra bukspyttkjertelen. For å gjøre en lang historie kort, som inkluderer mange operasjoner, har jeg i dag kronisk bukspyttkjertelbetennelse.
Forventningene er at jeg skal være glad det ikke var kreft og at jeg var heldig. Så lenge cysten er borte er jeg nesten frisk! Sannheten er den at å leve med en kronisk, usynlig sykdom ikke alltid er lett. Det er heller ikke lett for andre å forstå noe de ikke ser. Jeg kan bare så vidt ane hvordan det er for en som har fått forgiftet og strålt alle cellene (også de friske) i kroppen! Miste hår, miste kilo, få månefjes, få hjerte- og kar problemer, bli kronisk trøtt, deprimert, ha angst for døden osv.
Sannheten er den at å leve med en kronisk, usynlig sykdom ikke alltid er lett. Det er heller ikke lett for andre å forstå noe de ikke ser.
Etterkreftstiden
Jeg begynte å fokusere på «etterkreftstiden» da folk jeg kjenner fikk kreft og fortalte om senskadene sine, både fysiske og psykiske. Det fokuset hadde jeg ikke hørt før, bare at man var heldig som overlevde. Min bestefar er et eksempel på at døden ble en befrier fra et smerteinferno. Etter all behandling og medisinering han fikk de årene han levde med kreft, ville han neppe hatt noe godt liv etter den behandlingen. Kroppen var totalt nedkjørt.
Selv om Grethe var frisk, følte hun seg sykere enn noen gang
Det trengs definitivt mer fokus på «etterkreftstiden» i media og i samfunnet generelt! Kanskje er man blitt kjempesyk og deprimert etter at kreften er borte, mens de rundt en mener eller tror at nå må man sette skikkelig pris på livet! Det later nesten til at overleveren er programforpliktet til å nyte livet og «leve det til det fulle» når man igjen fikk livet i gave!
Det later nesten til at overleveren er programforpliktet til å nyte livet og «leve det til det fulle» når man igjen fikk livet i gave!
Kreftoverleveren har heller ikke lenger leger og sykepleieren rundt seg som ofte er gode støttespillere underveis i behandlingen. I tillegg må kreftoverleveren gå med klump i magen i opptil fem år, når de jevnlig er på sykehuset og sjekker om kreften er kommet tilbake eller ikke.
Tiden etterpå minst like viktig
De fleste av oss er gode støttespillere når kreften herjer hos pårørende, men jeg tror vi må bli flinkere til å fortsette med det i lang tid etter at kreften er borte! Tiden etterpå er nok for mange minst like krevende som da de hadde diagnosen! De er ofte deprimerte, traumatiserte og lever med angst for tilbakefall … De må få lov til å være fortvilet fordi livet er så urettferdig at de i tillegg til kreften ikke lenger kommer tilbake til hvor de var før de fikk den!
Jeg håper at vi alle kan skifte litt fokus. Ikke forvente at kreftoverleveren skal være så utrolig lykkelig og takknemlig for å få livet i gave. Det må være lov å være sint for at man ble syk, at livet ble forandret.
Pårørende bør fortsette å vise omsorg, empati og hjelpe til også etter at selv
e kreften er borte. Kanskje er det minst like viktig å fortsette å støtte når kreften er borte og livet skal gå videre på en ny måte.
Ta vare på hverandre.
Hilsen Cecilie Thorsen (bildet)