Jeg kunne vært konstant deprimert, men det er jeg ikke

Tekst: Marit Aaby Vebenstad
Foto: Gry Traaen
Film: Splæsj/Allegro

– Jeg bekymrer meg ikke noe særlig om hvordan det blir, den dagen det er slutt. For hvordan skal jeg kunne forberede meg på det nå? Jeg vet jo ikke hvordan det blir, men jeg kommer til å lære det underveis. Og når den dagen og timen kommer, ja da har jeg alt jeg trenger for å takle det – uavhengig om det er om 5, 19 eller 29 måneder, sier Marit.

Hun sitter i sofaen hjemme i Kongsberg, i eneboligen hun deler med ektemannen. Det er tolv år siden hun for første gang fikk kreftdiagnosen, og i dag lever hun med HER2-positiv brystkreft. Etter at kreften spredte seg til leveren,  har prognosen hennes vært dårlig. Men Marit velger å sette pris på de dagene og øyeblikkene som er gode, og prøver å ikke bekymre seg for mye for fremtiden. Å kjempe imot, har hun innsett at hun ikke kommer noen vei med. Men det er klart det tærer på.

– Selvfølgelig er det vondt å tenke på, og snakke om, døden. Men samtidig er døden en likeverdig del av livet, og noe vi bør snakke mer om. For noen kan også døden være en lettelse, sier Marit og trekker beina godt opp til seg i sofaen.

– Det handler om hva man velger å fokusere på. Jeg kunne jo vært konstant deprimert, men det jeg er ikke. Samtidig kjenner jeg på sorg når jeg tenker på alt jeg har mistet og hvem jeg var. Og på at mine kjære skal miste meg. Det er nesten det verste, å se deres sorg.

For den som har en uhelbredelig kreftsykdom, kan det være irriterende å høre andre klage over trivielle ting. – Som regel biter jeg tennene sammen. Og samtidig – en av gavene med å ha alvorlig sykdom, er jo at man faktisk «får lov» til å si ifra. Jeg tåler ikke så mye «bullshit» lenger, ler Marit.

Diagnosen

Det var i 2011 at Marit fikk brystkreftdiagnosen. Hun hadde oppdaget en kul i det venstre brystet, og ble sendt til undersøkelse og mammografi på Drammen sykehus. Kulen hun hadde kjent, viste seg å være ufarlig. Men i det høyre brystet ble det oppdaget en svulst.

– Det var en «ut av kroppen-opplevelse». Jeg var 49 år og skulle ikke ha min første mammografi før halvannet år etterpå. Svulsten hadde nok vokst seg ganske stor om jeg ikke hadde fått sjekket det, og da hadde jeg nok ikke vært her i dag. At jeg sitter her fremdeles, er jo egentlig helt fantastisk.

Bli medlem

Marit gikk til regelmessige undersøkelser etter at hun avsluttet brystkreftbehandlingen. Det virket som sykdommen var under kontroll og hun var sikker på at hun skulle bli erklært kreftfri på femårskontrollen i 2016.

– Jeg gledet meg til å få denne beskjeden, så jeg fikk sjokk da jeg ble kalt inn for å ta flere bilder. Den dagen fikk jeg ikke reise hjem, jeg måtte startet med cellegift umiddelbart. I tillegg måtte jeg fjerne brystet, forteller hun.

Spredte seg til leveren

Våren 2021 ventet et nytt tilbakeslag. Over tid hadde Marit opplevd at pusten ble dårlig av aktivitet og det gjorde vondt i brystet da hun var ute og gikk tur. Fastlegen trodde at pollenallergi var årsaken, og Marit slo seg til ro med det. Men da problemene fortsatte utover høsten, kontaktet hun legen igjen. Det ble tatt videre undersøkelser og biopsi, og det ble konstatert at det var spredning fra den opprinnelige svulsten.

– Kreften hadde spredd seg til leveren, og man kunne faktisk kjenne svulsten på utsiden. Leveren min er forstørret og den «stikker frem» under brystbeinet, sier hun og tar seg til området for å vise.

Marit har også spredning til blodet, hvilket betyr at sykdommen når som helst kan feste kreftceller på et annet av hennes indre organer, og begynne å vokse der.

– Jeg lever på «lånt tid» nå. Men så lenge det er stabilt, ser jeg positivt på tilværelsen, sier hun og smiler tappert.

Les intervjuet med Kwestand, som finner trøst i troen sin

Men det har ikke alltid vært like lett. Da hun i 2011 fikk beskjeden om brystkreftdiagnosen, ble hun deprimert. Hun slet med ettervirkningene av cellegift og strålebehandling, og måtte etter hvert slutte i jobben hun elsket.

– Da jeg måtte legge ned firmaet, kjente jeg på en dyp sorg. Det var en fatal erkjennelse. Og egentlig er det små sorger hele tiden. De små tapene. De som ikke synes, og som få tenker på og dermed heller ikke nødvendigvis anerkjenner slik vi gjerne gjør når man har mistet noen for alltid. Også nære pårørende opplever denne sorgen.

Marit begynte med yoga og meditasjon før hun ble kreftsyk, og dette har hjulpet henne mye i den nye hverdagen.

Hverdagen som kreftsyk kan være krevende, og forholdet til tid har endret seg. Etter at hun sluttet å jobbe og ble uføretrygdet, går dagene mer i ett.

– Jeg forsøker å leve normalt, men tiden går veldig fort og veldig sakte på én gang.

For Marit er det å skrive terapi, så hun tar ofte frem notatblokken. Hun tror det ville blitt vanskelig å takle hverdagen, om hun ikke prosesserte følelsene underveis.

– Jeg kunne blitt sur og tverr, og bare syntes synd på meg selv. Og det er helt ok det også, men ikke kanskje ikke hele tiden, ler hun.

Jeg kunne blitt sur og tverr, og bare syntes synd på meg selv.
Og det er helt ok det også, men ikke kanskje ikke hele tiden.

Bonus i livet

Kreftsykdommen preger henne, men Marit prøver å gjøre det beste ut av hver eneste dag.

– Fokuset er her og nå, og på å ha en god dag og en god time. Jeg er takknemlig om jeg sover greit, får spist og gått på do. Og nærhet. Jeg er som en baby, så lenge jeg får basisbehovene dekket, er jeg fornøyd. Alt annet er en bonus. Og da blir det mange bonuser, smiler hun.

60-åringen passer på å gjøre hyggelige ting mellom rundene med behandling. Hun skriver, hører på podkast, går på kafé og gjør koselige ting sammen med venner og familie.

– Jeg passer også på å komme meg ut hver dag, selv om jeg ikke alltid orker. Jeg liker jo å være aktiv ute i naturen, og jeg er veldig heldig som har skogen rett utenfor huset mitt.

Marit skriver ofte i notatboken sin. For henne har det å være kreativ vært en redning. –Det var livgivende å være i noe skapende, sier hun.

Å gå i skogen er mental helse i hvert skritt. Marit er takknemlig for måten lokalbefolkningen hjemme på Kongsberg har møtt henne. Mens mange som er alvorlig syke, opplever at folk forter seg over på andre siden av gata når de ser dem, har ikke Marit opplevd slike ting.

– Det var en nabo av meg som nylig døde av bukspyttkjertelkreft, og på mange måter har han gått opp løypa for meg. Naboene tar seg tid til å høre hvordan det går med meg, og ikke minst tør de å spørre, sier hun.

Tilstedeværelse

Selv føler Marit på dagsformen hvor mye hun ønsker å dele. For den grensen varierer hele tiden. 

– Noen dager er jeg nær ved å ta til tårene, og da vil jeg kanskje kun dele mine følelser med mannen min eller en god venninne. Mens de dagene jeg er på et stødig sted i meg selv, kjenner jeg på at jeg kan fortelle mer. Hvis du følger med i øyeblikket og er til stede, vil dette regulere seg av seg selv.

Fokuset er her og nå, og på å ha en god dag og en god time.

60-åringen mener at en av årsakene til mental uhelse ligger i spriket mellom virkeligheten og forventninger, både egne og andres.

– Vi møter mange krav, både fra oss selv og fra andre. Til hvordan vi skal se ut, hvor mange penger vi har og andre ytre ting. Hvis vi klarer å forholde oss til hvordan det faktisk er, vil dette spennet bli mindre. Min erfaring er da at den psykiske helsen forbedres.

– Min anbefaling er å alltid ha med seg en pårørende til alle undersøkelser, også når du tror det bare er en rutinesak og en god beskjed som skal gis. Det var traumatisk å være der alene da jeg gikk beskjeden om at jeg hadde fått tilbakefall.

Det aller viktigste i Marits liv, er familien. Bonusbarna er i dag 42 og 38 år, barnebarna er 13, seks og fire år. De to minste barnebarna bor på Roan i Nord-Trøndelag.

– Vi får jo ikke sett dem så ofte i hverdagen, men snart skal vi nordover. Å ha gode relasjoner til familie og venner er det aller viktigste for meg. Opplevelser sammen med de som står meg nær, gir meg mye. For ikke så lenge siden hadde vi med oss det eldste barnebarnet på show i Oslo. Da kan jeg kose meg med minnene i lang tid etterpå.

Samtidig er Marit opptatt av at øyeblikket, det er her og nå.

– Det er nå jeg kjenner at denne kaffen og sjokoladen smaker godt. Kaffe er en av de tingene jeg virkelig har nytt og nyter når det har gått noen dager etter cellegift. Cellegiften gjør noe med smakssansen min. Når jeg igjen kan nyte, før neste cellegift, er jeg kjempetakknemlig. Noen har det sånn hele tiden – usmak på det som før smakte. Det er tilstedeværelse å sitte med den koppen i hånda, og virkelig smake det gode.

Hun har lenge vært opptatt av å sette pris på øyeblikket. Det gjorde hun lenge før hun ble syk, og det var en god strategi å bygge videre på da kroppen sviktet henne.

– Jeg er opptatt av å kjenne etter på pusten, og huske at jeg puster godt. Er det «ordentlig» pust eller bare halspust? Jeg tar meg tid til å kjenne etter. Og da har jeg det godt. Hva mer kan jeg ønske meg?

Livskvalitet

Relasjoner og samspill med andre er avgjørende for livskvaliteten hennes.

– Når jeg er på sykehuset og får spørsmål om hvordan jeg opplever situasjonen, svarer jeg tre av sju på helse, og sju av sju på livskvalitet. Dette fordi jeg føler meg så utrolig privilegert med å bo i Norge, ha alt jeg trenger, få den beste hjelpen tilgjengelig og er omgitt av mennesker som er glad i meg. Hva mer kan jeg be om, gitt at situasjonen er som den er? Dessuten: Mange ting kan være sant på en gang.

Livet er sjelden enten – eller. Sorgen og de vonde følelsene er til stede, men Marit øver seg på å kjenne på det som er vanskelig, for så å la det passere. 

– Verden er ikke rettferdig. Rettferdighet finnes ikke, i hvert fall ikke på et individuelt plan. Noen blir syke, andre holder seg friske. Det nytter ikke å bli sint fordi livet er urettferdig. Jeg kunne jo mistet alle disse årene. Det er et mirakel at  sykdommen ble oppdaget og at jeg fremdeles lever. Tenk at jeg sitter her fremdeles, det er et mirakel. 

Selv ser hun på døden som en likeverdig del av livet.

– Vi kan ikke sørge om vi ikke har glede, og vi kan ikke glede oss om vi ikke også har sorg. Vi er alltid i det spennet, hvert eneste øyeblikk. Lever vi med livskvalitet, så dør vi også med det. Det er viktig at døden får lov å være en naturlig del av livet, sier hun.

– På andre siden av det vonde finnes alltid noe viktig, om det ikke alltid føles sånn eller godt i øyeblikket. Det er klart det er vondt å tenke på døden. Det er nok også derfor mange er redde for å snakke om det. Men hvem vet, kanskje skjer det noe annet enn vi tror.

Kreftsykepleier Heidi: – Å stå i en ventesorg over tid er krevende!

Artikkelen er hentet fra magasinet Uhelbredelig brystkreft, og er utviklet i samarbeid med Daiichi Sankyo