– Når man skal leve med brystkreft resten av livet, er det viktig å velge rett behandling til rett pasient!

Kreftlege og forsker Kathrine Vandraas hadde egentlig planer om å bli fødselslege, men har aldri angret på at hun valgte onkologi. Hun tror folk hadde blitt overrasket hvis de visste hvor mye kreftleger ler og koser seg på jobb, tross alvoret i hverdagen.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Jeanette Bækkevold

Overlegen tar imot meg ved inngangen til pasienthotellet på Radiumhospitalet i Oslo. Det er en litt hustrig høstmorgen, men vi finner oss en lun krok ved vinduet og regn og vind blir helt uvesentlig når den engasjerte forskeren begynner å snakke.

– Jeg har en mor som har hatt brystkreft og fulgte henne gjennom det. Da var jeg helt i startfasen av min egen legekarriere og så hvor viktig hennes kreftlege var for henne, og jeg tenkte at det må være flott å være så viktig for noen i en sånn fase av livet, minnes hun.

Planen var egentlig å bli fødselslege.

– Det måtte være noe eksistensielt over det jeg skulle jobbe med, og tilfeldighetene gjorde at jeg kom inn i et doktorgradsprosjekt innen onkologi rett etter turnustjeneste. Og da var jeg solgt. Jeg har aldri angret. I onkologi er det mennesker og pårørende i krise, og det trengs gode kreftleger. Jeg var kanskje aldri den som var best i biokjemi på medisinstudiet, men har alltid vært glad i kommunikasjonsbiten og omsorgen som følger med det å være lege, sier Vandraas.

Bli medlem

Legekunst i møte med pasienter

Møtene pasienten får med kreftlegen er kortvarige og viktige.

– Egentlig er det altfor kort tid. Alt vi sier veies på gullskål. Dermed blir det veldig, veldig viktig hva vi sier og hvordan det sies. Virkelig gode leger klarer å få de 30 minuttene til å være mer enn nok tid. Det er legekunst. Jeg har noen kollegaer som er sånn. De ser den de har foran seg og tør å være litt personlige. De tør å spørre og bry seg. De ser bort fra skjermen, posisjonerer seg mot pasienten og våger å være nær. Det er de legene som har inspirert meg mest, forteller hun.

Det er denne omsorgen som er sentral i møte med pasienten.

– Hvis jeg skal sitte igjen med følelsen av at jeg har gjort en god jobb, så må jeg føle at jeg er til nytte for henne i en vanskelig situasjon. At hun og pårørende har det bedre og føler seg tryggere når de går enn da de kom inn det føles jo godt for meg også. Det går begge veier, forklarer overlegen.

– Har du noen strategier for å klare å legge fra deg jobben når du drar hjem?

– I starten syntes jeg det var veldig vanskelig. Jeg ble trist og lei meg. Men så venner man seg til det på et vis. Men man kan ikke bli så vant til det at man ikke berøres, for da tror jeg man blir en dårligere lege. Det handler om balanse og erfaring. Nå føler jeg at jeg kan være tett på og bry meg uten at det går inn på meg personlig. Men det har tatt tid. Og så er man er avhengig av gode kollegaer.

Humor

– Kreftpasienter kan finne humor i sin egen situasjon innimellom. Det må det være rom for, humor i det alvorlige, for mange lever med diagnosen så lenge.

Vandraas opplever at mange brystkreftpasienter kan le litt av bagateller.

– Ting som før har vært en «big deal», er plutselig ikke det. Det gjelder også pårørende. Ektefeller og partnere som er med på disse samtalene, har sine betraktninger og tanker om situasjonen og sin rolle, og så kan man le litt av det, sier hun og smiler.

Mange kreftpasienter føler nok at livet settes litt i perspektiv. Det er de nære ting som trer frem som viktige; tid med familie, tid hjemme og å ha det godt. Små hverdagslige ting.

Det er viktig å ha med seg noen til legesamtalen, tenker Vandraas, om det er en søster, venn eller en kjæreste. Dette har vært veldig spesielt det siste halvannet året under koronapandemien. Erfaringene fra denne perioden har vist at det er mulig å tenke annerledes rundt legekontrollene. Vi har opparbeidet oss digital kunnskap som gjør det mulig å «ta med» en sønn i Bergen på Skype når mor skal på legekontroll i Oslo. 

– Men mange har vært alene, og det har vært trist. Jeg har hatt pårørende på Skype, Facetime og på telefon på høyttaler. Kanskje har det sittet en ektefelle utenfor i parkeringshuset og vært med på telefonen, forteller hun.

Overlegen er glad for at disse restriksjonene ikke gjelder lenger.

– Det er forskjell på om man har spredning overalt i kroppen, eller om man har lite sykdom. Når en pasient får påvist spredning, må vi gjøre en vurdering av hva pasienten tåler, hva hun ønsker og hva som er realistisk å få til, forklarer Vandraas.

Riktig behandling

Det er en milepæl for mange når de får konstatert spredning. En del er ikke klar over at når man får brystkreft med spredning, så kommer man antakelig til å måtte stå på behandling, i en eller annen form, resten av livet. Helt til det ikke virker mer, eller man ikke tåler mer.

– Det er et viktig skille om man har hormonfølsom brystkreft eller ei. Førstevalget av behandling hvis man har hormonfølsom sykdom, som de fleste har, er hormonblokkerende behandling. Dette er daglig tablettbehandling man tar hjemme, forklarer Vandraas.

Hvis behandlingen gjør pasientene dårligere enn de er fra før, gjør vi dem en bjørnetjeneste. Vi må finne noe de kan leve med.

Med denne behandlingen følger man ulike behandlingslinjer. Pasienten starter på den øverste, og bruker behandlingen så lenge den virker. Kreftcellene utvikler ofte forsvarsmekanismer mot behandlingen med tiden. For noen kan det ta flere år, for noen virker ikke medisinen i det hele tatt. På et tidspunkt må man regne med å bytte behandling. Som regel varer effekten kortere og kortere for hver behandlingslinje.

– Når man har prøvd alt av hormonblokkerende behandling, er cellegift neste gruppe av legemidler. Valg av type cellegift avhenger av pasientens form, hva man har fått før og hvor lenge det er siden man fikk det. Denne behandlingen er som regel tøffere enn hormonbehandling. Det er flere bivirkninger, og pasienten tilbringer som regel mer tid på sykehuset.

Vandraas forteller at med tiden og jo flere behandlingslinjer man går gjennom, dess dårligere blir som regel allmenntilstanden. Den forverres ofte etter hvert som sykdommen utvikler seg, og plagene blir mer sammensatte. Kreftcellene er så slue – de vil alltid finne en måte å unnslippe behandlingen på.

BLI MEDLEM

Strålebehandling er også aktuelt for mange. Smerter er en indikasjon. Om svulsten f.eks. sitter i skjelettet eller har gått sårdannelse i huden, kan strålebehandling gi god smertelindring. Vandraas forteller at man kan gi stråling hvis det klemmer eller trykker på noen strukturer som gir plager, f.eks. i hjernen eller i nærheten av nerver.

Nye behandlingsmetoder

Immunterapi er kun aktuelt for noen få, enn så lenge. Det gjelder pasienter med trippel negativ-sykdom der immunterapi i kombinasjon med cellegift kan være aktuelt. Det er ikke vist at immunterapi er bedre enn annen metastatisk behandling, bortsett fra hos denne undergruppen av brystkreftpasienter. Men resultatene også her er dessverre ikke veldig overbevisende. Her forskes det mye fordi prognosen for denne gruppen er dårligere og behandlingsalternativene færre enn for brystkreftpasienter med hormonfølsom og/eller Her-2 positiv brystkreft.

– IMPRESSNorway er en studie mange har hørt om. Her kartlegger man kreftcellenes gener og ser om det finnes mutasjoner der vi kan angripe med svært målrettet behandling, som vanligvis ikke er tilgjengelig for den krefttypen man har. Satt på spissen kan f.eks. en brystkreftpasient og en tarmkreftpasient få samme medisin fordi de har en felles mutasjon, forklarer Vandraas.

Studien er åpen for pasienter med spredning, uansett krefttype, som allerede har prøvd den etablerte behandlingen. Studien er i startgropa, men representerer et viktig skritt for kreftbehandling generelt, mot det vi kaller persontilpasset behandling (se faktaboks).  

– Brystkreftpasienter er en ressurssterk gruppe med en sterk pasientorganisasjon i ryggen, som hvert år sørger for millioner av kroner til forskning gjennom Rosa sløyfe. Det er et underskudd av gode studier som dreier seg om behandling av metastatisk brystkreft. For gruppen som helhet har vi heldigvis mye og effektiv behandling tilgjengelig for brystkreft. Sammenliknet med andre krefttyper med spredning lever ofte brystkreftpasienter med spredning lenger, sier overlegen.

Fokus på livskvalitet

– Kan du si noe om de ulike gruppene av brystkreftpasienter med metastaser?

– Det er forskjell på om man har spredning overalt i kroppen, eller om man har lite sykdom. Når en pasient får påvist spredning, må vi gjøre en vurdering av hva pasienten tåler, hva hun ønsker og hva som er realistisk å få til.

Pasientene diskuteres innad blant onkologene. Det gjøres en individuell vurdering, og alle får ikke det samme, i samme rekkefølge.

– Noen er ikke i form til cellegift. Innimellom er det riktigste ikke å gjøre så mye. All behandling i denne settingen skal også inkludere god symptomlindring med utgangspunkt i de plagene pasienten måtte ha, f.eks. hjelp for smerter, kvalme, angst eller depresjon. Hvis behandlingen gjør pasientene dårligere enn de er fra før, gjør vi dem en bjørnetjeneste. Vi må finne noe de kan leve med, understreker Vandraas.

Hun forteller at innimellom kan pasienten selv komme frem til at de ikke orker mer behandling. De vil være hjemme og slippe å komme så mye på sykehuset. Denne gruppen har mange sammensatte plager.

– Når vi først foreslår at det er et alternativ å avslutte behandlingen, ser vi at dette ofte kan være en lettelse for pasienten, og at de selv har vært inne på tanken, sier hun.

Likevel kan det for noen oppleves katastrofalt at man ikke skal behandle mer. Mange tenker da at de skal dø med én gang, men det er heller ikke virkeligheten.

– Vi slipper dem ikke helt uten støtte eller oppfølging, selv om aktiv kreftbehandling avsluttes. Men da blir det fokus på symptomlindrende behandling, som ofte har sitt hovedsete i hjemmet. Der kan man ha tett oppfølging fra f.eks. palliativt team, fastlegen, hjemmesykepleie og kreftkoordinator.

Alt vi gjør innenfor metastatisk behandling er palliasjon. Alt er livsforlengende.

Lykkes man med palliativ behandling i hjemmet, vil mange oppleve høyere grad av livskvalitet enn hvis de kommer på sykehuset og får direkte kreftrettet behandling som ikke virker, men tvert imot gir bivirkninger, tror kreftlegen.

– Samtidig er det noen som gjerne vil behandles selv når sannsynligheten for effekt er veldig liten, kanskje fordi de føler at de ellers gir opp. Og innimellom er kanskje det riktig. Men jeg tror at ved å snakke godt om dette, så kan pasienter og pårørende forstå at de faktisk kan leve lenger ved å komme hjem og ha det så godt som mulig der, understreker Vandraas.

Hvor lenge har jeg igjen?

– Hva er de vanligste spørsmålene du får fra denne pasientgruppen?

– Når pasienter får spredning, er det mange spørsmål rundt prognose og død. Når skal jeg dø? Hvor lenge har jeg igjen? Mange er redde for dødsforløpet. De er redd for å ha det vondt og for å være til belastning for pårørende. Mange er mer opptatt av de rundt seg enn seg selv. En del har barn, og det er noe av det de bekymrer seg mest for, forteller hun.

For de fleste som får spredning, går det lang tid fra det konstateres og til de dør. Man har ofte tid til å snakke om det med de rundt seg, legge planer og ordne ting.

– Fremover håper jeg vi blir enda flinkere til å ta vare på pasienter og pårørende som er i en situasjon med uhelbredelig brystkreft. At de føler seg ivaretatt når de er hjemme, at de har et apparat rundt seg og vet hvor de skal be om hjelp. Palliasjon skal være en integrert del av kreftbehandlingen fra det øyeblikket man innser at man ikke kan bli frisk. Det er ikke bare «end of lifecare», som det var før. Dette er også et helsepolitisk mål. Jeg håper at vi blir stadig bedre på dette, sier Kathrine Vandraas.

Katrhine Vandraas 

• Overlege ved seksjon for brystonkologi, Radiumhospitalet. Hun forsker også på kompetansesenteret for seneffekter, hvor hun jobber med arbeidsliv blant brystkreftoverlevere.   

Er du berørt av brystkreft med spredning, bør du få med deg vår foredragsserie her.