Dette skal jeg klare!

Tekst: Marianne Blindheim Eriksen / Coretrek AS
Foto: Erik Thallaug / Fotofolk AS

I 2013 kjente Ann Christin noe i det ene brystet og fikk time til mammografi, som kunne avkrefte at det var noe. Legen som tolket bildene syntes derimot hun kunne ane at det var noe i det andre brystet, men friskmeldte henne med beskjed om å følge med.

– En dag så jeg at det var hud på det ene brystet som ble trukket inn i siden på puppen på en måte. Jeg ble engstelig, for jeg husket jo hva legen hadde sagt til meg noen år tidligere, forteller Ann Christin.

Det ble ny runde med fastlege og henvisning til ny mammografi, selv om legen nok mente at hun ikke hadde noe å bekymre seg for og satte henne i en kategori som ikke hastet for innkalling. Ann Christin var urolig og ble heldigvis flyttet frem i køen.

– Etter mammografi ble det travelt. Det bar rett inn til ultralyd for en ekstra kontroll og jeg så på radiologen at dette ikke var bra. Beskjeden var mistanke om en aggressiv krefttype som rammer omtrent 15 prosent av de som får brystkreft, og jeg tenkte med galgenhumor at det var nå typisk meg å rekke opp hånden da de 15 skulle deles ut. Legen anbefalte fjerning av brystet, og jeg kjente at det var en stor del av identiteten min som da ville endres – i tillegg til at håret ville falle av. Jeg har alltid hatt store bryster og langt lyst hår. Det ble mye å fordøye, sier hun.

Dette skal jeg klare!

Ved samtale med legen ble Ann Christin fylt av en styrke. Det var nesten som at hun fikk energi av de dårlige oddsene og alvoret som preget samtalen.

Ann Christin fikk styrke av de dårlige oddsene: – Jeg slo i bordet og sa høyt og tydelig at dette skulle jeg klare. Yes!, sa legen – sånn skal det være, for dette skal vi klare!

– Jeg slo i bordet og sa høyt og tydelig at dette skulle jeg klare. Yes!, sa legen – sånn skal det være, for dette skal vi klare! Og 14 dager etter første cellegiftkur var jeg hos frisøren på Ahus og barberte det lange håret før det begynte å falle av, på dagen 14 dager etter behandlingsstart slik kreftsykepleieren informerte om i vår første samtale, sier Ann Christin.

Rolls Royce-behandling

Det ble satt i gang en «Rolls Royce»-behandling, og onkologene var tydelige på at om denne behandlingen ikke virket, ville alternativet være livsforlengende. Det ville ikke være nødvendig å se om det fantes noe alternativ noe annet sted i verden, heller.

– Jeg er en veldig positiv person som finner løsninger på eventuelle utfordringer, men her var det ikke noe annet å gjøre enn å vente. Jeg måtte rett og slett være i dritten mens jeg var der, og heller prøve å være et annet sted mentalt når det var mulig, sier hun.

Det ble tre måneder med tøff cellegift-behandling hver tredje uke, for så å gå over til ukentlige cellegiftkurer i tre måneder for å krympe svulsten nok, før de så kunne fjerne hele brystet.

– Jeg fikk en valgmulighet om å beholde brystet, men da ville jeg heller ikke ha overlevd. Det valget var enkelt, men utrolig fint å få en følelse av at valget var mitt.

Å være syk – alene

Brystet ble fjernet og deretter ble det ukentlige cellegiftkurer hvor Ann Christin ble helt slått ut, og hun var også flere ganger inne på akutten på grunn av lungebetennelser og bronkitt.

– Det å bo alene når man er så syk er ikke for pyser. Heldigvis har jeg et nettverk som har trådt til. De har levert middag på døren når jeg egentlig har vært for syk til å tenke på mat eller besøk, de har kjørt meg og hentet meg – og det som varmer mest er jo de som har kommet uten at jeg forventet det, sier hun.

– Nye vennskap dukket opp og sto der stødig, mens det stormet som verst. Jeg tror vi som blir alvorlige syke må legge stoltheten til side, og være flinkere til å både be om hjelp og ta imot hjelp.

Bruk «Pusterommet»

Ann Christin er heldig fordi hun er sterk mentalt og positiv av natur.

– Forskning har vist at cellegift gjør de indre organene ti år eldre og det eneste som kan reversere det, er fysisk aktivitet og trening. Jeg hadde stor glede av å gå på «Pusterommet» når formen tillot det. Dette er et fantastisk tilbud til kreftpasienter. De som jobber der har en unik kompetanse og det er fin arena også for å møte andre i samme situasjon som en selv, forteller hun.

Kreftfri på fjerde året

Sommeren 2017 var Ann Christin ferdig med behandling, og da var både sønnen og datteren hjemme hos henne. Det var endelig familietid. Årene 2018 og 2019 gikk med til rekonstruksjon av bryst og den siste operasjonen ble utført i 2020.

– Jeg er en levende og veldig sosial person som tar initiativ og jeg har bestemt meg for å være enda mer levende fremover. Jeg skal reise enda mer, gå på enda flere konserter og jeg har kjent på at jeg er klar for en kjæreste igjen.

– Jeg tror ikke jeg er friskmeldt, men jeg har ikke kreft i kroppen lenger og skal få antihormonell behandling i totalt ti år. Det gir bivirkninger og kommer som et tillegg til senskader fra cellegift som fatigue, og i tillegg har jeg fått polynevropati i fingertuppene slik at finmotorikk er vanskelig. Jeg er blitt klumsete og mister ting, og slår meg rett som det er. Det er vondt og irriterende. Det er så lett å bli lei seg og det er jo lov, men jeg bestemmer meg for å være mest mulig positiv, for da tror jeg resultatet blir bedre, avslutter hun.

Trine Vennes Kongsvold - kreftfri, men ikke friskmeldt