Beate oppdaget brystkreften på mammografi

Hadde det ikke vært for at hun møtte opp til mammografitimen, er det ikke sikkert hun hadde vært frisk i dag. – Møt opp til mammografi, oppfordrer Beate Heide. 

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Fotofolk

– Takk Gud for mammografien! Brystkreften hadde ikke blitt oppdaget hvis ikke det var mammografi. Kreftlegen min klarte heller ikke å kjenne kulen. Jeg er opptatt av å promotere Mammografiprogrammet. Hipp hurra for denne ordningen, sier Beate.

Vi befinner oss på Montebellosenteret på Mesnali der Beate er på et rehabiliteringsopphold for brystkreftpasienter. Hun setter seg frem på stolen og er engasjert når hun forteller.

Beate var på mammografi-undersøkelse i 2021 og stusset da radiografen måtte ta et nytt bilde. Så ble hun bedt om å komme på ny undersøkelse. Da de ringte henne, skjønte hun at det var alvor. Beate måtte ta ny mammografi, ultralyd og biopsi på begge sider. Da hun kom tilbake satt kreftlegen der og sa: «Det er jeg som skal passe på deg. Vi har tatt høyde for alle eventualiteter her, for vi vet ikke hva slags kreft du har.

– 14 dager etterpå ble jeg operert på St. Olavs hospital. Jeg hadde fått såpass mye info fra kreftsykepleieren at jeg visste hva som skulle skje. Jeg gikk inn som frisk, og gikk ut som kreftpasient ... Det var som å bli påkjørt bakfra. Den traff meg i knærne, så jeg knakk litt sammen. Det var så uventet. Det var ikke jeg som skulle få kreft, sier Beate.

Bli medlem

Hun hadde hørt om Montebellosenteret på Vardesenteret, og det var sykehuset som søkte om plass for henne. – Det er vakre omgivelser, varme mennesker og et nydelig opplegg.

God og utfyllende informasjon

Hun er veldig fornøyd med sykehuset.

– Jeg har vært heldig med hvor jeg bodde og hvor jeg ble fulgt opp. Jeg kjente til dem fra før, de er kjent for å være bra, sier hun.

Hun forteller at helsepersonellet beroliget henne ved å gi henne god informasjon.

– Jeg reagerer godt på informasjon, og det hjalp å få vite om alt som skulle skje, hva som skulle skje dagen før operasjonen, morgenen før og hvor lang tid det kom til å ta.

Jeg gikk inn som frisk, og gikk ut som kreftpasient ... Det var som å bli påkjørt bakfra. Den traff meg i knærne, så jeg knakk litt sammen. Det var så uventet. Det var ikke jeg som skulle få kreft.

Hun forteller at det mest skremmende øyeblikket var da de sendte henne ned for å få radioaktiv injeksjon.

– Jeg skvatt da jeg så skiltet RADIOKTIV STRÅLING, innerst i kjelleren på sykehuset. Men da jeg ble fulgt av kreftsykepleieren nede i kjelleren, ble jeg tatt imot av vennlige øyne De små tingene betyr mye når man er utrygg. Det at noen nesten holder deg i hånda.  Etterpå fikk jeg vite at kreftsykepleieren ventet på meg i etasjen over. Alt gikk på skinner og hele situasjonen ble mer forutsigbar, forklarer hun.

Godt ivaretatt

Beate har følt seg veldig godt ivaretatt. Da legen var litt forsinket på selve operasjonsdagen, kom hun med en beklagelse. Og det var en hyggelig sykepleier som passet på henne hele tiden. Hun småpratet og Beate hadde ikke tid til å grue seg. Det føltes som en helt vanlig dag, sykepleieren snakket om ungene sine og annet ufarlig small-talk. Det var godt.

– Da jeg kom inn på operasjonsstua, streiket blodårene. De rullet seg sammen. Men helsepersonellet var så empatiske og fikk det til etter mange forsøk. De var raske med å gi meg bedøvelse, minnes hun.

Beate har engasjert seg i brystkreftsaken og har blant annet skrevet innlegget Hvis de bare hadde sagt at det er vanlig å få en psykisk reaksjon, som du finner på brystkreftforeningen.no

Beate ble sendt hjem samme dag, grønn og grå i ansiktet etter kontrastvæsken. Siden hun bor alene, var det en venninne som hentet henne, og en som var sammen med henne om natten.

– Så kom den verste perioden, de tre ukene svulsten var inne til testing. De fjernet all kreften under operasjonen. Jeg skulle på etterbehandling. Men hva var det? Jeg var kreftfri men ikke frisk, sier hun.

Jeg reagerer godt på informasjon, og det hjalp å få vite om alt som skulle skje.

Det var bivirkningene som var mest krevende. Men hun opplevde at sykehuset fulgte henne opp godt. Hun kunne ringe og spørre om ting, og så ringte kreftlegen henne opp igjen. Kreftsykepleieren sendte henne straks til Vardesenteret, og der fikk hun møte likesinnede og fikk gode svar på praktiske spørsmål.

Bekymrer seg mindre når hun jobber

– Jeg har klart å stå i jobb og har ikke vært sykmeldt. Jeg har en fantastisk sjef og gode kollegaer, og vi hjelper hverandre på jobb. Hvis jeg har en dårlig dag, kan jeg dra hjem tidlig, eller ta en pause og de sier at de skal «holde fortet».  

Beate jobber i Statped, den statlige spesialpedagogiske tjenesten i Trondheim, der hovedfokus er å bygge kompetanse innenfor pedagogisk-psykologisk tjeneste.

– Det er helt fantastisk at jeg får jobbe. Da kjenner jeg mindre på bivirkninger, og bekymringene får ikke så stort handlingsrom. Jeg har nå lært at jeg er en person som bekymrer meg lett, så da kan jeg ikke slippe løs dette «bekymringsdyret», forklarer hun.

Hun tenker på det som en rundkjøring der hun kan gå ut av runddansen.

– Når jeg går på jobb, møter jeg andre og får nye impulser som ikke støtter opp om bekymringen. Det blir et fokus på det som er friskt, det alminnelige livet som jeg vil ha mer av, sier Beate engasjert.

Det er helt fantastisk at jeg får jobbe. Da kjenner jeg mindre på bivirkninger, og bekymringene får ikke så stort handlingsrom.

Døden har rykket nærmere

Når hun først skulle få kreft, er ikke brystkreft det verste, tenker Beate.

– Men det er klart, følelsene begynner å svinge når du får diagnosen. Tapene du har hatt før, virvles opp. Jeg mistet moren min da jeg var 21 og ordet kreft er forbundet med død. Den gangen var det ingenting å gjøre fordi det ble oppdaget sent.

Beate viser frem det flotte svømmebassenget på Montebellosenteret. – Dette rommet er så viktig, sier hun. Her går praten i ett, og fortsetter videre i badstuen og garderoben. Det er noen her fra tidlig til sent. Det gjør virkelig underverker å komme hit!

Beate har funnet ut at hun ikke kan fokusere på alle vondtene og alle begrensningene det gir.

– Jeg må gjøre aktive valg oppi «hauet» på hva jeg skal fokusere på. Jeg har alltid visst at positiv tenkning hjelper på sykdom. Jeg tenker ikke på meg selv som syk. Etter operasjonen følte jeg at noe som ikke skulle være der, var borte, forteller hun.

Men synet på livet og døden har forandret seg.

– Jeg har plutselig oppdaget min egen dødelighet. Den har rykket mye nærmere. Noen ganger tenker jeg at det ikke er mulig at denne fantastiske verdenen skal eksistere uten meg, sier Beate engasjert.

Les Beates innlegg:
Hvis de bare hadde sagt at det er vanlig å få en pyskisk reaksjon
Sterke  bivirkninger fra liten pille

Les også: Vi vil ha gratis behandling nå!