Anneli– Fastlegen blir et nav i alt som er deg, og alt som foregår i livet ditt, forteller Anneli. Hun kan ikke få takket fastlegen sin nok for all støtten hun har gitt henne.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Fotofolk

–  Det året jeg fikk behandling for brystkreft, hadde jeg jevnlige avtaler hos fastlegen. Jeg var der 3–4 ganger, og i disse legetimene handlet det om å ivareta meg. «Hvordan går det? Er det noe annet du trenger?» var gode spørsmål å få. Selv om du har brystkreft, kan du ha vondt i en tå. Men så sier du det ikke det til noen, forteller Anneli.

Hun synes fastlegen har vært flink til å snakke om de vanlige plagene. Det har til og med hendt at Anneli har fått litt kjeft for at hun har gått for lenge med ting.

Bli medlem

–  Du må jo si fra, sa legen min, men man orker ikke at det skal være noe mer gærent. Man blir så lei av å være syk og pasient. Selv om jeg visste at legen trenger tilgang for å kunne å hjelpe meg, var jeg lei av å fokusere på det som ikke fungerer. Det er jo det man gjør hver gang man sitter på et venterom, forklarer Anneli.

Kjente plutselig en kul

Hun var 42 år da hun oppdaget kulen, som kjentes ut som en uskrelt peanøtt. Hun skulle avslutte en rolig dagen-derpå søndag etter å ha vært i et staselig 40-årslag kvelden før. Idet hun tok av Bh-en, sveipet hun forbi en kul. Den var tydelig og stor.

–  Jeg har aldri hatt for vane å sjekke brystene, og har trøstet meg med at når jeg vasker meg bruker jeg hendene og får litt oversikt. Men denne kulen hadde jeg hverken følt eller sett. Hvordan kan den komme over natten, tenkte jeg. Det var noe som ikke stemte. Kulen var helt annerledes enn noe jeg hadde kjent før, minnes hun.

Les intervjuet med Annelis fastlege her

Anneli ringte legekontoret mandag morgen. Det nye året 2014 hadde nettopp startet, og hun fikk beskjed om at fastlegen hadde gått ut i permisjon, og at en vikar var på plass.

– Det var ingen som sa «vent og se» da jeg ringe til legekontoret. Jeg følte at jeg ble tatt på alvor, og jeg fikk time hos legevikaren med en gang, sier Anneli.

Anneli– Man snakker ofte om at pårørende føler seg hjelpeløse. Men den hjelpeløsheten føler vi jo selv også, vi som står i det. Vi får jo ikke gjort noe med det, sier Anneli.

Hun var skeptisk og redd. Fastlegen var ukjent og ung. Men hun var rolig og effektiv.

– Hun kjente på kulen, men ikke mer enn det. Og så henviste hun meg videre. Det var ikke noen lange utredninger. Hun var helt ærlig og sa: «Dette må vi undersøke. Jeg henviser deg, og så anbefaler jeg at du ringer sykehuset etter en dag eller to for å sjekke». Hun var nok klar over at det var en del ventetid for å få undersøkelse på sykehuset, forteller hun.

Hvordan går det med deg?

Fastlegen ringte henne etter bare noen dager for å høre hvordan det hadde gått med henvisningen, og spurte «hvordan går det med deg?».

– Jeg fortalte at det ikke gikk så bra, og at jeg hadde vært hjemme fra jobb fordi jeg sov dårlig. At det var krevende å holde maska foran barna. Da sa fastlegen min: «Kom inn i morgen, så snakker vi litt». Og så fikk jeg en sykmelding, sier Anneli.

Hun tror ikke sykmelding er løsningen for alle. Men selv underviste hun videregående elever og stod i menneskemøter hver dag. Det var så filterløst.

Hun ga meg muligheten til ikke å skulle prestere på alle områder og gjorde ventetiden bedre for meg. Hun så meg.

– Fastlegen så at det var en belastning for meg å møte så mange mennesker på jobb. Hun ga meg muligheten til ikke å skulle prestere på alle områder og gjorde ventetiden bedre for meg. Hun så meg, sier hun med ettertrykk.

Fastlegen lyttet

Anneli opplevde at legen virkelig lyttet og hørte hvem hun var. Det virket som hun tilpasset seg etter pasientens behov.

–  Noe som er kjempebra med pakkeforløp, er at vi standardiserer. Men man må ikke glemme at vi er forskjellige og står i ulike livssituasjoner. Det er viktig å bli sett og hørt på at livet er en helhet. Den uavklarte situasjonen rundt brystkreft kommer på toppen av alt det andre, forklarer Anneli.Anneli

Det har hendt at hun har tøyset med fastlegen sin om at hun er bare ungdommen.

–  Jeg jobber i videregående, og plutselig skulle en ung lege ivareta meg. Men hun har vist seg å være en myndig omsorgsperson. Hun er ikke redd for å utfordre meg eller stille de ubehagelige spørsmålene, som «Hvordan har du det i magen når du er på vei til jobb?» eller «Hva har du aller helst mest lyst til nå, hvis du kunne valgt?» forteller Anneli, og utdyper:

– Spørsmålene er ubehagelige fordi jeg må kjenne etter. Svaret mitt sier noe om hvor jeg befinner meg. Kanskje har jeg mest lyst til å bare sitte i gresset og gjøre ingenting?

Fastlegen så hele henne og klarte dermed å sette fingeren på problemet, tror Anneli. Hun påpekte at når Anneli, som hadde så mye energi og pågangsmot, ikke ville noen ting, var det fordi hun var for sliten og ville for mye. «Vi kan ikke kutte ned på barn eller syke foreldre, men vi kan kutte ned på jobben», sa fastlegen.

Kommer jeg til å dø?

Anneli opplevde også at det var godt å ha noen som kunne høre på «i verste fall»-tankene og «hvis jeg dør»-setningene. Legen våget å ta imot tanker om døden, tanker som venner og bekjente trøstet bort.

– Når folk uttrykker en frykt, så ønsker vi å trøste. Det ligger instinktivt i oss. Men trøsten kan oppleves som en avvisning av frykten min. Når noen sier «Ikke vær redd for dette» eller «Ikke tenk på dette nå», så hjelper det ikke meg som har fått en dødelig sykdom. Vi må tåle at andre er redde for å dø, oppfordrer Anneli.

Hun tror det er mye hjelp i at fastlegen også spør om disse alvorlige tankene. Det hjelper å adressere frykten. Ved behov kan fastlegen henvise videre til psykolog eller kreftkoordinator.

Les også: Altfor mange skynder seg tilbake til jobb

Det har også vært nyttig å få så mye konkret informasjon som mulig.

– Jeg hadde avtalt med fastlegen at hun skulle ringe meg når hun fikk resultatene fra ultralyd og biopsi. Fastlegen hadde en gul lapp på PC-skjermen der det stod: «Når jeg vet, skal hun vite». Hun ringte en fredag ettermiddag og sa at det var som jeg hadde fryktet, at hun allerede hadde sendt henvisning til A-hus, og at jeg ville høre fra sykehuset på mandag, minnes Anneli.  

Det hjalp å vite at hjulene hadde begynt å rulle.

AnneliAnneli er stolt av sønnene sine. Yngstesønnen Jan Berntzen (t.h.) på 18 år var bare 10 da moren fikk brystkreft.

Fatigue-suppa

Noen år etter at Anneli hadde avsluttet brystkreftbehandlingen, begynte alt å føles som et ork og et slit. Nå som hun endelig skulle være lykkelig og leve livet, ble hun liggende i grøftekanten.

–  Jeg stod til knes i fatigue-suppa og ble henvist til DPS (distriktspsykiatrisk senter). Fastlegen ville undersøke om det var en depresjon som hadde forårsaket fatiguen. De konkluderte med at jeg bare var nedstemt, og at dette ikke var årsaken til senskaden, forteller hun.

Les også: Selv om jeg egentlig var «frisk», følte jeg meg sykere enn noen gang

Samtalene med kyndige veiledere kom på et riktig tidspunkt. Ukene og månedene hadde rast forbi som et godstog. 2014 var stappfull av operasjon, cellegiftbehandlinger og stråling. Men det psykiske aspektet ved diagnosen ble stående igjen på perrongen.

– I 2015 var jeg så happy for å være ferdigbehandlet og ute. Jeg kjente på en intens adrenalinfølelse over å ha overlevd, og den ble nok forsterket av kortisonen jeg gikk på, sier Anneli, som innrømmer at det nok også ble intenst for de rundt henne.

Hun ble utålmodig med eget liv. Det gikk liksom ikke an å bare sitte i sofaen og kaste bort tiden. Anneli reiste mye og sanket opplevelser, og hun trappet delvis opp på jobb. I bakhodet husket hun hva onkologen hadde sagt: «Du må være sykmeldt like lenge etter cellegiften som behandlingen varte. Det må du si til NAV.»

Hvile var et fremmedord

– Jeg ble advart, og vet ikke hvorfor jeg ikke lyttet. Jeg tenkte at det ikke gjaldt meg, men de andre. Jeg fikk så mange advarsler om at jeg måtte ta det med ro. At det var viktig å bruke god tid og hvile og at slitenheten kunne bli kronisk hos enkelte, sier hun og sukker.

– Jeg ble advart, og vet ikke hvorfor jeg ikke lyttet. Jeg tenkte at det ikke gjaldt meg, men de andre. Jeg fikk så mange advarsler om at jeg måtte ta det med ro.

Men hvile var et fremmedord for Anneli.

– Jeg hadde vært «turbohøne» hele livet. Men å hvile og sitte å gjøre ingenting gikk jo ikke an! Dette var det viktigste jeg lærte på Unicare Røros (se lenger ned i saken). Hva er å hvile for meg? Det hadde jeg aldri lært. Nå må du hvile litt sier folk. Men hva er det, liksom? spør hun retorisk.

AnneliI dag jobber Anneli 25 prosent. Og hun har funnet igjen gleden i livet sitt. Hun tror det er nyttig for brystkreftrammede å tidlig få høre at senskadene går over hos de fleste.

Før Anneli krasjet inn i grøftekanten, hadde hun hatt noen små-krasjer, som hun kaller det. Ettermiddager etter jobb der hun sov helt til neste dag, eller at hun ble sliten av enkle gjøremål. Men istedenfor å bremse opp, pushet hun seg enda mer. Hun tenkte at når hun ble sliten av en liten treningsøkt, var det i alle fall lurt å trene enda mer. Hun måtte jo trene for å bli i bedre form. Hun trodde at hun hadde dårlig kondis.

– Jeg dro hjem fra jobb en mandag, og sa at jeg måtte være hjemme en dag, og så ble jeg borte et halvt år. Det var skikkelig skummelt, for jeg husker ikke resten av denne uka. Jeg vet at jeg har vært hos legen, for jeg har jo fått en sykmelding. Men jeg husker ingenting. Det er så ekkelt. Jeg sov i flere dager og trodde at kreften var tilbake, forteller Anneli.

Angst for tilbakefall

Det er svært vanlig å ha angst for tilbakefall (se lenger ned i saken) og Anneli kan kjenne tilbakefallsangsten fysisk på kroppen.

– Når jeg skal inn på sykehuset der jeg fikk cellegift og går over plassen, blir jeg fysisk kvalm, forteller Anneli.

Ved Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling på Radiumhospitalet fikk hun høre at det var veldig vanlig at pasienter med fatigue​ trodde de hadde fått hjernesvulst eller hadde blitt senile. Det hjalp å få en forklaring på hva som foregikk, både med kroppen og hodet. 

– Oppfølgingen på etterkontrollene er rent klinisk. Det er ingen som spør: «Hvordan er det med hodet og det psykiske?», sier Anneli.

Hun tror det handler om at tiden er for knapp. Du undersøkelses, og deretter møter du legen og får en oppsummering og blir spurt om hvordan det går med behandlingen.

– Det hadde vært fint å bli loset inn til en kreftsykepleier etterpå, hvis man har behov! Når du har gruet deg masse i mange dager, og fått statusen på tilstanden din fra kreftlegen, hadde det vært fint å få spørsmålet «Hvordan går det med deg nå?» forklarer hun.

Anneli har erfart at kreftsykepleierne er flinkest til å fortelle om hva som er vanlig og normalt å oppleve.

– Jeg kjenner ingen som ikke kommer ut etter en slik kontroll uten å gråte. Det bygger seg opp mye i forkant og er halvtraumatisk å være tilbake. Det kan jo også være tårer av lettelse. Det er viktig å normalisere disse følelsene, sier Anneli engasjert.

Det blir bedre

Hun tror også det er nyttig for brystkreftrammede å tidlig få høre at senskadene går over hos de fleste.

– De første to årene er skikkelig slitsomme, og så blir det vanligvis bedre, sier hun og smiler.

I dag orker Anneli å jobbe 25 prosent. Og hun har funnet igjen gleden i livet sitt. Hun sluttet å kjempe etter å hele tiden klare mer, og oppsøkte situasjoner der hun følte små glimt av glede. De dukket opp når hun tok bilder, eller skrev ned tankene sine. Noen av bildene og tankene ble til boken Arr. Hun hadde også stor helsegevinst av å dra på rehabilitering.

Anneli Solberg

49 årAnneli

Mor til to gutter på 18 og 20

Jobber 25% på Strømmen videregående skole 

Forfatter og fotograf, har skrevet og tatt bilder til boka Arr

 

AnneliTidligere var hun redd for å synes synd på seg selv. Men nå velger Anneli heller å anerkjenne følelsene. – Det handler om å ha en aksept og være like raus med seg selv som du er mot naboen din, sier hun. 

Livet er en belastning

Under et rehabiliteringsopphold på Unicare Røros lærte Anneli Solberg uttrykket Livet er en belastning av legen Frode Schanke.

– Det handler om at når flere utfordringer rammer deg samtidig, har du større risiko for å få deg en knekk, forklarer hun.

Les også: Sliter du med kronisk trøtthet etter brystkreft?

Tidligere var hun redd for å synes synd på seg selv. Men nå velger hun heller å anerkjenne følelsene.

–  Nå sier jeg til meg selv at det ikke er så rart at det ble sånn. Det handler om å ha en aksept og være like raus med seg selv som du er mot naboen din, forklarer Anneli.

Kartlegge situasjonen

På Røros lærte hun å kartlegge livet sitt for å se hvilke deler av livet hun kunne gjøre noe med.

– Når du sliter med senskader, er dette en måte å ta litt av kontrollen tilbake på. Det er deilig å få hjelp til å se hva du kan påvirke. Man kan ha en følelse av at dette er noe som jeg ikke kan gjøre noe med, sier Anneli.

Det var lurt å reise bort fra familien og hverdagens krav i noen uker, og en klar fordel at alt var samlet på samme sted.

Kognitiv terapi

– Formålet er å se hele deg. Ikke bare nevropatien eller tinnitusen. Jeg fikk snakke med fysioterapeuten på formiddagen, og møte sosionomen etter lunsj, som i mellomtiden hadde konferert med fysioterapeuten og var oppdatert.

Kognitiv terapi var en viktig del av behandlingen.

– Jeg fikk verktøy som jeg kunne ta med meg hjem. Jeg tar i bruk oppmerksomt nærvær (mindfullness) og går gjerne en tur bare for å få litt frisk luft og ta noen bilder.

Rehabilitering

Her kan du søke om rehabiliteringsopphold:

Montebellosenteret på Mesnali, Tlf.nr: 623 51 100, www.montebellosenteret.no

Unicare Røros, Tlf.nr: 986 06 000, www.unicare.no

CatoSenteret, Tlf.nr: 649 84 400, www.catosenteret.no

Det finnes også andre rehabiliteringssentre i Norge som har kompetanse innenfor kreftrehablitering. Flere er tilknyttet helseforetakene, og noen private rehabiliteringssentre har avtaler med helseforetakene. Du kan be om informasjon fra fastlege, kreftkoordinator eller spesialisthelsetjenesten.

 

Tips! Istedenfor å kikke tilbake og sammenligne deg selv med den personen du var før brystkreften, kan du spørre deg selv: Hva trenger jeg nå? Da Anneli sluttet å kjempe for å «bli sånn som hun var», ble livet gradvis litt lettere å leve.