Gå til legen med de små tingene også!

Mange leger har hastverk, og vil gjerne komme til poenget, tror Fastlege Saima Ashraf. Hun har god erfaring med å stille åpne spørsmål og venter gjerne litt før hun kommer med kontroll- og oppfølgingsspørsmål.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Fotofolk

Som kreftpasient kategoriserer du gjerne plagene dine. Brystkreften er der med store bokstaver, og alt det andre kan vente. Men de andre plagene forsvinner jo egentlig ikke.

– Hvis du løser de små problemene først, så er de med på å gjøre hverdagen din lettere. Fastleger synes det er forfriskende at pasienter tar opp de andre tingene også. Livet fortsetter jo, og «vanlige» plager kommer. Vi ønsker at kreftpasienter tar tak i dette også, så ikke hele livet skal handle om kreft, sier Ashraf med ettertrykk.

Tål at det blir stille

Hun er også opptatt av at fastleger skal gi pasienten tid til å fortelle, uten at de blir avbrutt.

– Sett av to minutter til å spørre om hvordan pasienten din har det om dagen, og tål at det blir stille, råder Ashraf.

Selv om de fleste fastleger har knappe ti minutter til hver enkelt pasient, har Saima Ashraf erfart at dette er vel anvendte minutter.

–  Hvis vi bare sitter litt stille et øyeblikk og jeg spør «Hvordan går det med deg? Hvordan har du det om dagen?», hender det at jeg ser at blikket endrer seg, forteller fastlegen.

Les også: Fastlegen var opptatt av mer enn bare brystkreften

Pasienten forventet kanskje ikke å bli spurt, og det blir vanskeligere å holde maska. Da kommer ofte tårene frem også, opplever Ashraf. Hun synes at hun har drømmejobben.

–  Jeg trives kjempegodt og kunne ikke ha jobbet med noe annet. Jeg har hatt lyst til å gjøre dette helt siden allmennpraksisen under turnustjenesten min, forteller hun.

Bli medlem i Brystkreftforeningen

Som del av spesialiseringen jobbet hun et år med psykiatri på et sykehus. Her hadde hun et kurs som het klinisk kommunikasjon, som viste seg å være svært nyttig. Det har hjulpet Ashraf til å kommunisere bedre med pasientene, fordi hun legger vekt på den kliniske kommunikasjonsbiten. Det er ikke alle som er komfortable med å snakke om følelser, og årsakene er komplekse.

– Det handler for eksempel om hvordan du ble oppdratt og lærte å uttrykke deg i oppveksten. En annen faktor kan være at menn tradisjonelt ikke alltid har vært like flinke til å uttrykke seg selv, sier hun.

Hvis vi leger klarer å være stille i et halvt minutt og lytte, kommer det frem hva pasientene ønsker og hva som bekymrer dem. Men hvis jeg hele tiden kommer med kontroll- og oppfølgingsspørsmål, kan jeg gå glipp av viktig informasjon.

Ofte blir konsultasjonen med mannlige pasienter mer klinisk, mens kvinner gjerne kan sette ord på følelser. De gråter og har mange ting de bærer på, opplever Ashraf.

Det haster ikke å komme til poenget

–  Klinisk kommunikasjon handler om hvordan vi prater og kommuniserer i hverdagen. Mange leger har hastverk, og vil gjerne komme til poenget, tror Ashraf.

Det er fort gjort å avbryte pasientene underveis mens de presenterer symptomene sine, men de fleste prater ikke mer enn 30 til 40 sekunder.

 – Hvis vi leger klarer å være stille i et halvt minutt og lytte, kommer det frem hva pasientene ønsker og hva som bekymrer dem. Men hvis jeg hele tiden kommer med kontroll- og oppfølgingsspørsmål, kan jeg gå glipp av viktig informasjon. Vent til pasienten din har en pustepause, og så kan du stille spørsmål, råder hun.

Fastlegen antar naturlig nok at pasientene vil eller ønsker noe når de møter opp til legetimen. Hvis du kommer med forkjølelsesplager, kan legen anta at du ønsker antibiotika. Men kanskje du bare ønsker en undersøkelse for å få bekreftet at det er et enkelt virus du har? For å finne ut hva slags forventinger pasienten har til deg, må du faktisk spørre, tror Ashraf.

– Anneli kom da jeg hadde et vikariat. Hun var en åpen og hyggelig person som det var lett å kommunisere med. Da jeg fikk min egen praksis, fulgte hun med meg dit. Det var nok greit å forholde seg til legen som kjente til historikken, sier Saima Ashraf.

God kommunikasjon på legekontoret handler altså om å konkretisere pasientens ønsker og at begge parter er omforent med hvilke forventninger pasienten sitter igjen med når konsultasjonen er over.

–  Når jeg spør «er det noe spesielt du er engstelig for, har du noen konkrete forventinger til denne timen?», kommer det opp ting jeg ikke venter. Kanskje ønsker pasienten bare bekreftelse på at det ikke er noe galt med barnet sitt, forklarer hun.

Åpent kroppsspråk

Husk at kommunikasjon ikke bare handler om snakking, tipser Ashraf.

– Hvis jeg sitter og ser dømmende ut, eller bare ser på skjermen mens jeg snakker, kan det ødelegge. Blikkontakt er viktig. Jeg pleier å se på pasienten mens de forteller og la dem få snakke fritt og ferdig, og så skriver jeg mens jeg repeterer det som ble sagt. Man kan jo huske ordene fra det siste minuttet, påpeker hun.

Dagene på et fastlegekontor går i ett sett og er travle. Det er mye å ta tak i, og pasientene forventer at de får løst problemene de er der for. Uformelle samtaler om hvordan du har det står sjelden på dagens agenda. Det er ikke alltid Ashraf har god tid til å prate, det avhenger av hvor hektisk hun har det. Det er heller ikke alltid naturlig å være stille. Dialogen påvirkes av relasjonen til pasienten, hvordan samtalen utarter og hva pasienten selv er bekymret for.

– Hvis jeg ser at jeg klarer å få frem noe som er vanskelig å prate om for pasienten, er det verdt å bli litt forsinket. Da beklager jeg heller forsinkelsen til neste pasient, sier Ashraf.

Ta tak i brystkreftpasientens bekymringer

De fleste pasienter med en kreftdiagnose har et greit støtteapparat rundt seg og blir godt ivaretatt. Likevel blir det overveldende for de aller fleste å gå gjennom dette, erfarer Ashraf. 

– Vi som leger ser mye sykdom, alt fra enkle til alvorlige ting, og det er viktig å ikke bli immun. Noen ganger opplever jeg at kreftpasienter ikke føler seg forstått, og da tar jeg tak i hva som bekymrer pasienten, forteller hun.

Hva er det du tenker på eller hva gjør deg engstelig, er spørsmål Ashraf gjerne stiller til kreftpasienten. For fastlegen kan pasienten være nr. 100 i rekken av kreftpasienter, men det kan være første gang kreftpasienten opplever dette.

Les også: Selv om jeg egentlig var «frisk», følte jeg meg sykere enn noen gang

– Selv om det er en vanlig ting for meg, må jeg se hver enkelt person i det løpet de er nå. Kreft er en fysisk diagnose, men det psykiske må også bli ivaretatt underveis, understreker Ashraf.

Kreft er en fysisk diagnose, men det psykiske må også bli ivaretatt underveis.

Hun peker på den emosjonelle berg- og dalbanen som kreftpasienter går gjennom. Den begynner gjerne med: Har jeg kreft eller ikke? Og så går det videre til andre følelser og emosjoner.

– Så starter man aktiv behandling, kanskje også kirurgi sammen med annen behandling. Det gjør noe med hele systemet, både det fysiske og det psykiske! Og så får man beskjeden «Nå er du friskmeldt!» Hva kjenner man på da? spør fastlegen.

Pasienten kan lure på om hun er helt frisk og kan gå tilbake til sitt normale liv.

– Jeg husker ikke hva det normale livet er lenger, fordi dette er blitt en så stor del av meg, kan pasienten si. Man er på ulike psykiske stadier gjennom prosessen, og jeg som fastlege er avhengig av at kreftpasienter kan uttrykke hva deres bekymringer er, understreker Ashraf.

Saima Ashraf mener det er like viktig for leger å friske opp kunnskapen om klinisk kommunikasjon som hjerte- og lungeredning. Still spørsmål som «Hvordan har du det om dagen» og gi pasienten tid til å svare, råder hun.

Støtt oss

Det varierer hvor mye kontakt Ashraf har med kreftpasientene underveis under langvarig kreftbehandling. Hovedplagen blir ivaretatt på sykehuset, og der blir pasientene fulgt opp tett. Noen kreftpasienter har en del kontakt med fastlegen sin også i denne perioden.

– Det er en del kreftpasienter jeg tviholder på kontakten med via sykemeldingsoppfølging. Jeg pleier å forhøre meg om hva som skjer, hvordan det går og hvor langt pasienten har kommet med behandlingen. Da får jeg mulighet til å ta opp også andre plager. Det trenger ikke være dype saker, det kan gjerne være småplager. Eller at det er tøft å være i et behandlingsforløp. Samtalen kan handle om alt fra det lille til det store, forteller Ashraf.

Jevnlige møter

Ashraf synes det er synd at noen kreftpasienter «forsvinner» i den perioden de mottar kreftbehandlingen. Hun har ikke tid til å ringe dem for å få vite hva som skjer. Kanskje ser hun dem ikke på seks måneder eller ett år. Noen ganger dukker de opp med det syke barnet sitt og sier at de hadde tenkt å bestille en time til seg selv også en dag.

– Sykemeldingskontrollene en god måte å holde relasjonen varm på. Det er Ikke noe nytt som skjer hver eneste måned, og da har man også tid til å snakke om andre ting, sier hun.

Les også: Altfor mange skynder seg tilbake til jobb

De som er uføre, som ikke er i jobb eller er pensjonert er det litt vanskeligere å følge opp rutinemessig.

– De som har hatt en relasjon med meg i forkant, tar gjerne kontakt for å høre min mening. Det er ikke sikkert jeg sier noe annet enn det sykehuslegen har sagt. Man har ansvar for egen helse, og tar selv kontakt hvis det er noe, forklarer fastlegen.

Blodprøver er en fin måte å kalle inn kreftpasienten på og høre litt hvordan det går. Hovedmålet til begge instanser, både sykehus og fastlege, er at pasienten blir best mulig ivaretatt.

Fastlegene har per i dag ingen lister eller systemer som sørger for at kreftpasienter blir innkalt. Selv om fastlegen får oversendt epikriser underveis, omhandler disse kun det viktigste om kreftdiagnosen. Det hender at det står noen beskjeder, som at pasienten må få tatt blodprøver hos fastlegen sin.

– Blodprøver er en fin måte å kalle inn kreftpasienten på og høre litt hvordan det går. Hovedmålet til begge instanser, både sykehus og fastlege, er at pasienten blir best mulig ivaretatt, sier Ashraf.

I 2022-2023 skal Helsedirektoratet implementere Pakkeforløp hjem, og målet er å forbedre oppfølgingen av kreftpasienter etter at de kommer hjem. Her vil dialogen mellom sykehus, fastleger og kommunen være sentral.  

Legene har et utdanningsforløp med mange kurs, også i spesialiseringsløpet. Ashraf mener at det er like viktig å friske opp kunnskapen om klinisk kommunikasjon som hjerte- og lungeredning. Men skal fastlegene spesialisere seg innenfor dette feltet, er det viktig at man får poeng.

– Når vi er på kurs, må vi være borte fra jobb og det blir lengre ventetid for pasientene. Jeg mister inntekten fra dagene jeg er borte, og derfor velger jeg kurs som gir poeng. Fastlegene kan ikke prioritere hva som helst, sier hun.

Ashraf understreker at klinisk kommunikasjon er et nyttig kurs som det ikke er vanskelig å få poeng for, med tanke på hvor mye psykiatri man ser i allmennpraksis.

Derfor har fastlegen din dårlig tid

Fastlegene kan velge å sette av ekstra tid til konsultasjoner, men da trengs det litt planlegging. Saima Ashraf tror det er alt ekstraarbeidet som avskrekker leger fra å bli fastleger, ikke pasientkontakten. Her er noen av oppgavene som kommer i tillegg til pasientkonsultasjoner:  

* Pliktig til å gi øyeblikkelig hjelp, og disse pasientene må også ivaretas. 

* Mottar beskjeder fra hjemmesykepleien, apotekene og fra pasienter via elektroniske konsultasjoner. 

* Henvendelser fra sykehusene, forsikringsselskap, NAV og barnevern. 

* Pasientene møter man mellom kl. 8 og 16, og derfor blir det mye kveldsjobbing på hjemmekontor. 
(Kilde: Fastlege Saima Ashraf)