Det hadde vært veldig fint hvis mamma hadde vært litt mer åpen om hvordan hun faktisk hadde det

Tekst: Charlotte Deijenberg
Foto: Terje Skåre og privat
Film: Splæsj/Allegro

Marco gikk i 5. klasse og livet var hovedsakelig skolen, venner og fotball. Han og Nina bodde sammen med mamma, stefar og to stebrødre. Mamma, som var sprudlende og full av energi, hadde tatt rollene som sjåfør, supporter, badmintonpartner og mange flere.

– Om morgenen, før jeg dro til skolen, pleide jeg å gå inn på soverommet til mamma og gi henne en klem, husker Marco. En dag merket jeg at hun var bekymret. Hun fortalte at hun hadde kjent noe i brystet som hun måtte sjekke, men jeg tenkte ikke så mye mer på det.

Nina gikk første året på videregående. Hun var 16 år – en alder hvor det er mye som skjer.

– Jeg satte kanskje ikke så mye pris på mamma da, til tross for at hun alltid stilte opp og var til stede, forteller Nina, som også spiller fotball. Mamma var en person som man alltid kunne snakke med.

– I starten var det vanskelig å snakke med familien, husker Marco. Det var mye enklere å åpne seg for en person som ikke var direkte innblandet i situasjonen. I dag har søsknene et nært forhold, og snakker med hverandre også om de vanskelige tingene.

Optimistisk

Nina husker at Kari-Anne tok diagnosen «pent»: «Legen har kontroll, jeg skal ta en liten operasjon, litt behandling så går dette fint.»

– Hun ville ikke at vi skulle bekymre oss, konstaterer Nina. Jeg fortsatte mitt liv, men det preget meg jo å høre at mamma hadde brystkreft. Det preger deg mer enn du faktisk innser.

Nina visste veldig lite om brystkreft, men hennes venninner var optimistiske. De fortalte historier om andre kvinner som hadde fått diagnosen og som det hadde gått bra med.

– Kanskje det ikke er så ille, tenkte jeg da. Og mamma fikk det også til å virke som om det skulle gå bra. Men jeg så jo fortsatt en syk mor.

Bli medlem

Leve normalt

Etter hvert fortalte Kari-Anne barna at kreften var uhelbredelig.

– Jeg skjønte ikke hva det egentlig betydde, sier Nina. Mamma sa at hun skulle leve med den kreften resten av livet, helt til hun ble 80 år. Hun var veldig positiv og jeg ble nesten litt lurt, for jeg visste jo ikke noe annet. Du bare stoler på hva moren din sier.

Både Marco og Nina forstår i dag at Kari-Anne ikke ville si noe som kunne øke barnas frykt og bekymring.

– Da hadde vi kanskje ikke klart å leve normalt, så jeg tror det var derfor hun ikke ville si mer, tenker Marco høyt. Kanskje vi hadde blitt enda mer slitne og ikke orket å gjøre så mye. Bare gått rundt og tenkt på det hele tiden.

Søsknene snakket heller ikke så mye med hverandre; aldersforskjellen var for stor.

– Den eneste jeg snakket med var mamma, husker Marco.

Det var vanskelig nok, i hvert fall i starten.

Les også: Kreftsykepleier Heidi veileder mange kvinner med uhelbredelig brystkreft

Nina fikk god hjelp i en sorggruppe på sykehuset. Marco lærte seg
å bruke farger og tegninger for å beskrive følelser.

«Det ordner seg!»

Uansett hva Kari-Anne sa, eller valgte ikke å si, oppfattet Marco og Nina etter hvert alvoret i situasjonen. De så at mamma ble dårligere og de hørte at familien snakket sammen. En tante, som er sykepleier, bidro med innsikt og gode samtaler som gjorde at de forstod. I desember 2018 sluttet Kari-Anne med medisinene og valgte alternativ behandling.

– I januar 2019 hadde hun en skikkelig oppe-periode, husker Nina og smiler. Mamma var positiv og gjorde masse ting. Hun løp til og med en tur på tredemølla. Men i februar så jeg at hun ble dårligere og dårligere.

Da Kari-Anne ble innlagt på sykehuset skjønte barna at hun nærmet seg døden.

– Første helgen fortalte mamma at hun bare skulle være der en helg, eller noen dager, forteller Marco. Så ble det plutselig en uke, eller to. Det var da jeg innså at det kunne hende at mamma ville gå bort. Men hun sa det aldri! Hun sa bare «Jeg kommer sannsynligvis hjem etter helgen.», «Det ordner seg!».

Les også: Barna er ikke late, de er bare kjempeslitne av å være pårørende

Utdanning, fotball, venner – livet har gått videre for Nina og Marco, men hverdagen er fortsatt annerledes fordi mamma ikke lever lenger.

Dobbelt inntrykk

De siste dagene opplevde Marco at det var veldig vanskelig å få kontakt og snakke helt normalt med mamma.

– Mamma var veldig sliten. Hun hadde nok med å leve. Jeg ble veldig bekymret for at jeg ikke fikk noen ordentlig kontakt med henne. Jeg kunne snakke med henne, men bare i korte øyeblikk før hun trengte en pause og måtte hvile, forteller Marco

– Det var vanskelig å forstå og innse hva som skjedde, fortsetter han. Mamma som var så dårlig, sa noe helt annet enn det jeg selv så og opplevde. Det ble et dobbelt inntrykk. Det hadde vært veldig fint hvis hun hadde vært mer åpen om hvordan hun faktisk hadde det.

Det var vanskelig å forstå og innse hva som skjedde. Mamma som var så dårlig, sa noe helt annet enn det jeg selv så og opplevde.

For Nina gikk det veldig kort tid fra hun fikk vite at «nå er det over» til mamma faktisk gikk bort.

– Kanskje jeg hadde satt mer pris på de små øyeblikkene hvis jeg hadde visst at hun kom til å gå bort, reflekterer Nina. Men det er jo lett å tenke slik i ettertid.

Å miste mamma

Kari-Anne døde i 8. mars 2019. Nina var da 20 år og Marco 13 år. De var begge til stede da det skjedde, sammen med pappa og flere i familien.

– Jeg holdt mamma i hånden og hun holdt meg i starten, så mistet hun bare mer og mer grep, forteller Nina. Det var veldig ekkelt. Jeg følte faktisk at jeg mistet henne. Men hun fikk ro i sjelen. Det var en lettelse, samtidig som det var veldig vondt å se på.

Marco visste ikke hva han skulle si, tenke eller tro. 

– Jeg følte meg bare helt knust og at livet var helt ødelagt; nå er mamma borte for alltid. Det var selvfølgelig også grusomt å se at mamma kjempet for livet.

Jeg gikk fra å ha en mor til å ikke ha en mor. Jeg som jente trengte en mor som kunne hjelpe meg med jenteting. Jeg og mamma hadde et godt forhold. Hun var en veldig god person i mitt liv som jeg var veldig trygg på og som alltid var der for meg.

Karianne, mammaen til Nina og Marco, var en menneskekjenner. Hun var veldig sprudlende og kom alltid i kontakt med folk, minnes barna.

Begravelsen

I begravelsen var kirken stappfull. Kari-Anne hadde ikke sagt noe om formen for avskjed så ungdommene valgte sanger, og gikk etter magefølelsen. Nina holdt en tale.

– Jeg er veldig stolt av det i ettertid, innrømmer Nina. Men jeg tror ikke at jeg heller da innså at hun var borte.

Marco var veldig glad for at han fikk lov å ha kompiser med i begravelsen. Det ble en ekstra trygghet.

– Både på veien inn og ut av kirken gikk jeg sammen med dem, forteller Marco. Jeg syntes det var veldig deilig å snakke om andre ting, og få et lite avbrekk fra hele situasjonen.

Venner

Akkurat venner/kompiser har vært svært viktig for begge ungdommene. Mange venner var aktivt støttende i begynnelsen av Kari-Annes sykdom, men etter hvert som tiden gikk, var de ikke alltid like opptatt av hva som hendte. Både Nina og Marco fortalte de aller nærmeste om sin situasjon.

– Veldig mange var støttende. Jeg kunne prate med de aller fleste hvis jeg trengte det, sier Marco. I etterkant av mammas død var det mange som sendte meg melding, og det var veldig hyggelig. Men etter hvert skjønte jeg hvem som virkelig var der for meg og som faktisk stilte opp når jeg trengte hjelp.

Vær åpen og fortell hvordan du faktisk har det, råder Marco og Nina.

Sorggruppe og farger

Nina og Marco har begge fått hjelp til å bearbeide sorgen over mammas sykdom og død, i tillegg til svært god støtte fra pappa og resten av familien. En sykepleier på palliativ avdeling var en av dem.

– Jeg gikk tre-fire ganger i en sorggruppe på sykehuset, det var deilig, sier Nina. Jeg fikk prate med andre som hadde gått igjennom lignende situasjoner og fikk høre hvordan de håndterte det. Der fikk jeg gode tips. Det fikser ikke alt, men det kan hjelpe deg til å få en annen tankegang.

Jeg gikk tre-fire ganger i en sorggruppe på sykehuset, det var deilig.

Marco møtte en tidligere lærer og venninne av Kari-Anne flere ganger. Det var hun, Ellen, som lærte Marco å jobbe med fargeblyanter og penner når det var vanskelig å beskrive hvordan han hadde det. Iblant kunne han bli veldig stresset og nesten få angst.

– En vond følelse kunne være brun, sort eller kanskje oransje, minnes Marco. Når jeg kjente den følelsen i hverdagen kunne jeg lukke øynene og se etter den fargen, eller det bildet, og så kaste det eller legge det fra meg. Først fysisk og etter hvert mentalt. I starten syntes jeg at det hørtes tullete ut, men jeg ga det et forsøk og det hjalp faktisk! Jeg fikk en mestringsfølelse og klarte å styre mine egne følelser. I hvert fall de vonde.

Fargeterapien ble brukt både mens Kari-Anne levde og etter hennes død.

Også gode ting

– Er det mulig å se noen gode følger av at en mamma har gått bort?

Nina og Marco tar en kort betenkningstid.

– Ja, sier Nina. Jeg setter mye mer pris på livet og ser på livet på en helt annen måte. Hvis noen kommer med en sjokolade til meg, setter jeg stor pris på det. Og det blir ikke viktig å klage over bagateller. For jeg har selv vært gjennom et stort traume – da blir mye annet veldig smått.

Marco føler at han har blitt sterkere mentalt.

– Generelt sett tør jeg mye mer, jeg er mindre redd for å prøve nye ting, spesielt når det gjelder skole og det sosiale, venner, sier han. Jeg har vært så langt nede at jeg er ikke redd for å være litt nede igjen, hvis noe går dårlig.

Det ble Marcos biologiske pappa som fikk omsorgen for Marco da Kari-Anne døde. Marco flyttet hjem til pappa, som tok seg fri i en periode for å følge opp sønnen.

– Men etter hvert måtte jeg lære meg å bli selvstendig, konstaterer Marco. Det måtte jeg jo for at ting skulle gå som jeg ville; at jeg skulle få til skole, trening og alt! Så jeg MÅTTE bare bli mer selvstendig, jeg måtte tørre og prøve meg frem. I dag klarer jeg å passe på meg selv mye mer enn hva jeg kanskje hadde gjort hvis mamma fortsatt hadde vært her.

Etterpå

Nina tok ansvaret for å rydde mammas ting, for så å flytte til NMBU på Ås for å studere til sivilingeniør.

– Jeg lever i en «Ås-boble» og glemmer nesten at omverdenen er der, smiler hun. Men det er deilig å komme hjem iblant, til pappa og lillebror.

Hun koser seg med fotball og venner. I skrivende stund går hun nest siste året på masterstudiet.

– Å flytte til et trivelig sted, som mamma ikke hadde noe som helst forhold til, har gjort det lettere for meg, konstaterer hun. Men jeg er litt opp og ned. Jeg har det best på sommeren, mens høsten, mamma var veldig glad i høsten, påvirker meg litt.

Marco sikter mot videre studier innen økonomi, helse eller idrett. Hans liv er annerledes i hverdagen fordi han ikke har en mor.

– Jeg lever jo ganske normalt, men det føles samtidig litt tungt og kjipt. Jeg prøver å ikke grave så mye i det. Det er slik det er, jeg får ikke gjort noe med det, konstaterer Marco og tar mobilen. En av vennene vil gjerne slå av en prat.

Artikkelen er hentet fra magasinet Uhelbredelig brystkreft, og er utviklet i samarbeid med Daiichi Sankyo