Leserinnlegg: Å komme hjem minnet meg om at mamma var langt unna ...
Jeg fikk vite at mamma hadde fått brystkreft rett før jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Det vanskeligste var faktisk det å være hjemme da mamma var innlagt.
Tekst: Ida Løkeng
Foto: Privat
Høsten 2019, året jeg startet på ungdomsskolen, fikk vi vite at mamma hadde fått brystkreft. Jeg var i en stor overgang i livet, der jeg gikk fra eldst til yngst igjen og var allerede i en tilvenningsperiode. Som 12-åring pleide jeg å være mye med venner og hadde heldigvis de som støttespillere etter at vi fikk beskjeden. Pappa ga oss beskjeden på vei hjem fra hytta litt før første skoledag. Da skolen starta, ble jeg møtt av støttende lærere og nye mennesker jeg gledet meg til å bli kjent med.
Broen min ble en viktig støtte
Min nærmeste venninne fra barneskolen fulgte meg videre på ungdomsskolen, men vi pratet ikke så mye om kreften til mamma. Jeg holdt følelsene mye for meg selv, mest fordi jeg ikke helt visste hva jeg tenkte. Broren min, Martin, ble en av mine største støttespillere ettersom han var den eneste i samme situasjon som skjønte hva jeg følte på. Jeg stilte ikke mye spørsmål om brystkreft, mest fordi jeg ikke fikk inntrykk av at det var noe jeg kunne spørre om. Skole ble også viktigere for meg. Ikke bare fordi det var mer seriøst på ungdomsskolen, men fordi det ga meg ro til å tenke på andre ting. Det, sammen med dansing på fritiden, ga meg rom til å fokusere på det hverdagslige, i stedet for kaoset hjemme.
Vi pratet ikke så mye om kreften til mamma. Jeg holdt følelsene mye for meg selv, mest fordi jeg ikke visste helt hva jeg tenkte.
Martin (t.h.) ble en av mine største støttespillere, ettersom han var den eneste i samme situasjon som skjønte hva jeg følte på. Her er mammaen min, Silje, fotograf.
Vanskelig å være hjemme
Det vanskeligste var nettopp det å være hjemme. Da mamma var innlagt på sykehuset, kom ikke pappa hjem før sent. Etter jobb dro han på sykehuset og kom hjem sent veldig ofte. Mormor og Morfar var hjemme hos oss i tiden mamma var innlagt. Å komme hjem ble en påminnelse om at mamma var langt unna. Flere kvelder var jeg lenge hos venner for å ha noe annet å tenke på, og uten at de visste det så ble de en type støttespiller bare av å være der for meg.
Flere kvelder var jeg lenge hos venner for å ha noe annet å tenke på, og uten at de visste det så ble de en type støttespiller bare av å være der for meg.
Samtidig som at dette var det skumleste jeg har vært gjennom, ga det meg et litt nytt perspektiv. Jeg er mer takknemlig for de enkle tingene, mer takknemlig for venner og familie, og ikke minst takknemlig for at jeg nå klarer å snakke om historien, og prate om mine egne tanker rundt det.
Nå går jeg første året på videregående, og selv om jeg tidligere ikke fortalte flere enn de nærmeste vennene mine om kreften, så klarer jeg nå å sette ord på ting. Jeg setter faktisk pris på at venner er nysgjerrige! Jeg har gått gjennom mye, og lært mye, og det kommer jeg til å ta med meg videre.
