Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Silje Kathrine Robinson og privat

– Hva var viktige grep for at du skulle mestre å jobbe igjen etter at du fikk brystkreft?

– Det viktigste var å få lov til å styre prosessen selv, i samarbeid med fastlegen min. Jeg husker at jeg dyttet på for å få komme tidlig tilbake til arbeidsplassen. Tanken på at jeg ikke skulle tilbake, var helt uaktuell. Etter at jeg var ferdig med cellegiften sa jeg til legen min at nå kan jeg vel få begynne å jobbe litt? minnes Vibekke.

Da kom det en tordentale, som fikk stor betydning for overgangen til arbeidslivet.

– Fastlegen min sa: «Først skal du prioritere brystkreftbehandlingen! Så skal du ha noenlunde gode dager, og så skal du ta deg av barna dine og familien. Jobben din kommer på plass nr. 9!» Jeg husker veldig godt de ordene, for det trengte jeg å høre, sier hun.

Vibekke har alltid vært den pliktoppfyllende typen som omtrent aldri har hatt en sykedag. Som alltid jobbet hjemmefra da barna var syke.

Døtrene Inger Lise (tv) og Elida (th) hentet Vibekke på sykehuset da hun var nyoperert. Kjæresten (i dag er de gift) var også med, men stod bak kameraet.

– Jeg trengte å bli holdt litt igjen! Derfor var det bra at arbeidsgiveren min ikke la noen strenge føringer for hvordan jeg skulle komme tilbake. Jeg fikk styre det selv og gjøre det på den riktige måten for meg, understreker hun, og fortsetter:

– Legen min var opptatt av at jeg skulle ha en gradvis opptrapping. Det var viktig å finne riktig balanse mellom jobb og alt annet, så jeg ikke gikk i kjelleren. Men det er jo ikke godt å vite hvor mye du orker før du har prøvd. Heldigvis hadde jeg en fastlege som skjønte hva jeg trengte. Folk trenger så forskjellige ting, og vi må klare å romme forskjellene.

Jobbet 10 prosent

Vibekke startet opp igjen med å jobbe 10 prosent og brukte fem måneder på å komme tilbake i full jobb.

– Jeg var kjemperedd for å utvikle fatigue (kronisk trøtthet). Tanken på at det kunne skje, hjalp meg å holde igjen. Jeg passet på at jeg hadde litt mer å gi når jeg kom hjem fra en arbeidsdag. Og så økte jeg stillingsprosenten gradvis med tanke på dette, forteller hun.

Bli medlem

Vibekke var nøye på hva hun brukte arbeidstiden sin på og hvilke arbeidsoppgaver hun tok tilbake først.

– Jeg fokuserte først på de oppgavene som jeg fikk energi av å jobbe med. Heldigvis hadde jeg en arbeidsgiver som ga meg friheten til å velge det, sier hun, og forteller at hun også har to kollegaer som er tilbake i full jobb etter brystkreft.

Jeg dyttet på for å komme tidlig tilbake til arbeidsplassen. Etter at jeg var ferdig med cellegiften sa jeg til legen min at nå kan jeg vel få begynne å jobbe litt? minnes Vibekke. Hun er glad fastlegen holdt henne igjen.

– Hvordan klarte du å følge opp barn og jobb i denne perioden?

– Jeg var alene om ansvaret hjemme og var rå på å prioritere: Familien, jobb og trening. Hvis jeg skulle treffe venner, møttes vi på trening. I starten sa jeg nei til alle arrangementer og forklarte at jeg først måtte komme meg tilbake til jobb.

Tillit fra arbeidsgiver

– Hva tror du er essensielt for at du skal kunne fortsette å jobbe 100 prosent?

– Du må ha tillit fra arbeidsgiver! Selvfølgelig ville jeg tilbake, men jeg måtte ta det i mitt eget tempo. Hvis det blir rigide føringer, kan det fort balle på seg. Tilbakegangen er så skjør. Jeg har måttet spørre meg selv: Har det vært en grei dag i dag? Hva er grensen for hva jeg kan orke? sier Vibekke.

Samtidig har hun kjempet mot samvittigheten.

Fastlegen sa: «Først skal du prioritere brystkreftbehandlingen! Så skal du ha noenlunde gode dager, og så skal du ta deg av barna dine og familien. Jobben din kommer på plass nr. 9»

– Det gjelder å finne den gode balansen og kjenne at jeg gjør så stor innsats jeg klarer. Sjefen min vet at jeg gjør dette så godt jeg kan, så jeg trenger ikke engste meg for det i tillegg. Hvis han hadde bedt meg om ting som passet bedriften bedre, er det fort gjort å forrykke balansen mellom det jeg orker og det samvittigheten sier, understreker hun.

Vibekke tror de fleste som har opplevd alvorlig sykdom ønsker å jobbe.

– Det å få bidra med mine ressurser og gjøre nytte for meg er en viktig del av identiteten min. Jeg måtte gå en runde med meg selv da jeg ble sykmeldt. Hvem var jeg da, når jeg ikke skulle gå på jobb?

Gode vaner

I denne sykdomsperioden gjorde Vibekke det hun kunne for å få gode dager, slik at hun skulle bli raskere frisk.

– For det første var jeg fysisk aktiv. Videre hadde jeg gitt meg selv som oppgave å gjøre én ordentlig ting for meg selv hver dag, som å ligge på sofaen med en god bok, eller møte en venninne. For det tredje prøvde jeg å fokusere på det som var bra gjennom takknemlighet, forklarer hun.

Støtt oss

Vibekke erfarte at det lå en kraft i takknemlighet, enten hun var takknemlig for det hun hadde rundt seg, eller hun takket andre mennesker. Det var nok av folk i behandlingsapparatet hun kunne vise takknemlighet overfor.

Hjelp til å sortere tankene

– Utover tilrettelegging fra arbeidsgiver, er det andre faktorer som påvirket at du fikk en god overgang til arbeidslivet igjen?

– Jeg var heldig og fikk være i god fysisk og psykisk form gjennom behandlingsløpet. Jeg hadde trent mye før jeg fikk brystkreft, og opplevde at det å være i god fysisk form er lurt for å takle det du skal gjennom.

Klikk her hvis du trenger noen å snakke med

Vibekke oppsøkte også hjelp hos en coach hun kjente fra et lederutviklingskurs.

– Bare noen dager etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen, hadde jeg noen samtaler med henne for å få hodet på plass. Ting er veldig kaos når du får en slik beskjed, og jeg visste virkelig ingenting om sykdommen. Det var ingen i familien eller nære venner som hadde hatt brystkreft. Da jeg fikk brystkreft og spurte om prognose, fikk jeg som svar at det er større sjanse for at det går bra, enn at det ikke gjør det. Si det til en økonom som er god på statistikk! Jeg trodde jeg kom til å dø, forteller hun.

Du får mye igjen for å være åpen og forteller noen om hvordan du har det, har Vibekke erfart. Hun bor og jobber i Kristiansand, men drar tilbake til barndommens paradis i Øygarden når hun har anledning.

Det første coachen sa til Vibekke var: «Du skal ikke dø NÅ. Høyst sannsynlig kommer behandlingen til å gå bra, og du dør ikke nå, i alle fall». Deretter spurte hun: «Hvordan kan du gjøre dette til noe som kan bli bra for deg og de rundt deg?»

– Samtalen med coachen betydde utrolig mye, og jeg merket det spesielt godt på ett område. Jeg begynte å sove. Jeg sov ikke én time sammenhengende den første natten etter at jeg fikk brystkreftdiagnosen. Jeg var livredd! Søvn er så viktig for å ha det bra.

Humor og åpenhet

Humor har også vært viktig for den mentale helsen. Vibekke møtte tre damer under cellegiftbehandlingen og de holder fortsatt kontakten.

– Vi tøyser og skravler. Det å sitte sammen, le og snakke med andre i samme situasjon, hjelper mye. Jeg husker vi satt og fikk cellegift og så ble jeg i tvil om jeg hadde sagt det samme før? «Det gjør ingenting Vibekke, det er ingen av oss som husker det uansett» fikk jeg som svar, sier hun og ler.

Vibekke fant kulen selv, og fikk brystkreftdiagnosen 13. mai 2020. Hun møtte på jobb dagen etter og fortalte avdelingen at hun hadde fått brystkreft, og så dro hun hjem.

– Jeg hadde veldig behov for å fortelle hvorfor jeg ikke kunne være der, og fikk masse støtte og sympati. Underveis i behandlingen sendte jeg litt oppdateringer om hvordan det gikk.

Hun fikk drøssevis av meldinger og telefoner fra kollegaene, og det gjorde veldig godt.

– Det som overrasket meg var hvem som tok kontakt, det trenger ikke å være de nærmeste kollegaene. Det var en som sendte melding hver tredje uke for å høre hvordan det gikk. Da jeg hadde mistet håret, var det en annen som slo på tråden og sa: «Hvorfor skal du ha det noe lettere enn oss andre?» Han som ringte har selv vært skallet de siste 20 årene. Null medfølelse. Det var så befriende å kunne le.

Tilbake, men ikke som før

Vibekke har kommet seg veldig bra igjen, men hodet er bare 90 prosent.

– Jeg merker at det har skjedd en permanent endring med min kognitive kapasitet. Jeg jobber med økonomi, og rene mattestykker kan være vanskeligere enn før. Det er en langtidseffekt som har satt meg tilbake, og jeg har måttet akseptere at det er sånn det er.

Vibekke forteller at hun følte seg godt ivaretatt på sykehuset under brystkreftoppfølgingen, og at hun møtte fantastiske sykepleiere og leger. Men hun etterlyser flere psykiske helsetilbud.

– Hvis du får hjelp til å få følelsene på plass tidlig, er det god samfunnsøkonomi i å skape den tryggheten så raskt som mulig. Du trenger å kunne henvende deg til noen og si: Jeg har fått kreft, hva gjør jeg nå? understreker hun.

–  Jeg vet hvor viktig det har vært å få snakke med noen, og derfor jeg bestemte meg for å bli likeperson i Brystkreftforeningen.

Snakk med en likeperson du også