– De som har det «greit nok» har også rett til prestetjeneste
– Når personalet tipser om meg, tenker noen: Er jeg så syk, går det mot slutten? Noen tenker også at prestetjenesten kun er for troende, sier sykehusprest Liv Ingrid Svela.
Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Privat
Hun understreker at prestetjenesten snakker med mennesker.
– Vi er ikke der for å vinne medlemmer, eller for at de skal bli kristne. De som henvender seg til oss, skal bli møtt på det som er deres tema. Vi har ingen agenda eller ønske om å invadere. Ikke i det hele tatt, sier hun.
Liv Ingrid Svela synes hun har en utrolig flott jobb, og har ingen planer om å slutte, selv om hun har hatt samme jobb i 33 år. Hun opplever dessuten at det blir mer og mer bruk for henne.
Gode menneskemøter
– Hva er det beste med jobben din som sykehusprest?
– Det er mye som er bra med denne jobben, men generelt er møtene med pasienter og pårørende ordentlig meningsfullt. Det å få lov til å møte andre og være i den ærlige, åpne og direkte kommunikasjonen. Gode møter mellom mennesker der en ikke trenger å sensurere så mye eller forestille seg.
Det er ikke alltid at de som henvender seg tør å være ærlige og åpne, men det skjer merkelig ofte, erfarer Svela.
– Det oppstår uten at jeg vet hvorfor, og kan for eksempel påvirkes av måten en kommer inn i et rom på. Jeg har ingen åpningsreplikk, og prøver å være ærlig i kontakten på hva jeg ser og hva jeg hører. Jeg prøver å ha en oppmerksomhet på å møte denne unike personen, ikke «bare» en pasient med en diagnose. Det som er merkelig, er at en må stadig trene seg på å ha denne åpne holdningen i menneskemøter.
Liv Ingrid Svela
- Hovedprest ved Haukeland universitetsjukehus i Bergen.
- Leder et stort team med fire andre prester, en kulturrådgiver og en sykehusimam. Klikk her for kontaktinfo
- Prestetjenesten ved sykehuset har beredskap hele døgnet.
- E-post: sykehusprest@helse-bergen.no, Tlf.nr: 55 97 50 00
Kan snakke fritt
– Hvem oppsøker deg?
– De aller fleste som kommer til meg, får det anbefalt av ansatte ved sykehuset. Det er mange som ikke vet hva en sykehusprest gjør, og det er ikke så lett å forklare det, heller. Men vi er de eneste på sykehuset som ikke driver behandling. Vi er klinikere uten et behandlingsoppdrag, og derfor skriver vi ikke journal. De blir heller ikke lest av oss. Noen oppsøker oss av den grunn, så kan de dele tankene sine uten at de journalføres.
– Hvordan kan du hjelpe en brystkreftpasient?
– Det er vanskelig å gi et generelt svar på dette, fordi det er mange forskjellige mennesker som oppsøker oss, og alle er ulike. Det handler om å møte et og et menneske, uansett hva slags diagnose en har vært gjennom.
Hvem er jeg når jeg er pasient?
Pasienter kan oppleve en depersonalisering i møte med sykehuset, påpeker Svela. De har på seg sykehusklær, og yrkesrollen eller for eksempel morsrollen, er byttet ut med pasientrollen.
– «Hvem er jeg når jeg er pasient, er jeg den samme personen?», spør mange seg. Du kan nesten miste litt av deg selv. Derfor er jeg opptatt av at jeg snakker med mennesker, ikke pasienter.
Les også: – Noen tror kreft er en straff fra Gud
Svela får tilbakemeldinger på at mange opplever at tjenesten er til hjelp, og det er hun glad for. Men jo mer opptatt hun er av å hjelpe, desto mindre klarer hun å lytte til det som er, og prøve å forstå.
– Det kan høres enkelt ut å lytte, men det å virkelig lytte og søke å forstå er vanskelig. Det er forskjell på de som bare hører, og de som prøver å forsøke å forstå hvordan det er å være deg akkurat nå.
Det er forskjell på de som bare hører, og de som prøver å forsøke å forstå hvordan det er å være deg akkurat nå.
– Kan man benytte seg av tilbudet før og/eller etter en kontroll?
– Det er fullt mulig. I dag følges mange pasienter opp på poliklinikker. De er ikke innlagt på sykehuset i flere dager, slik det var før i tiden. Vi må følge pasientene, og det betyr at de kan ta kontakt når de skal hit, også i forbindelse med etterkontroller.
Også et tilbud til pårørende
Her har også pårørende fått en helt ny rolle, siden det er så mye mer av tiden som leves hjemme, understreker sykehuspresten.
– Lever en tett sammen, må en ta et medansvar. Pasienten trenger en nær hjelper som forstår sykdommen og kan være en støtte i forhold til den. Det både krever mer av – og gir mer til pårørende.
Vi må følge pasientene, og det betyr at de kan ta kontakt når de skal hit, også i forbindelse med etterkontroller.
Svela understreker at det er lav terskel for å ta kontakt. Mange henvender seg når de føler de trenger noe ekstra, eller når livet virkelig er i krise. Men også de som ønsker samtale og har det «greit nok» kan møte oss.
– Kan man ta kontakt etter at behandlingen er avsluttet?
– Tilbudet er helst rettet mot de som har en avtale på sykehuset. Som nevnt kombinerer vi fint med en poliklinikk-time. Men det går an å ta en telefon til oss.
– Hvordan kan det hjelpe pårørende å snakke med deg?
– Jeg forsøker å møte dem i deres situasjon, som er annerledes. Jeg ønsker å lytte og prøver å forstå hvordan det er å være dem. Hvilke ressurser de har, og hva som har hjulpet tidligere når livet har vært vanskelig. Jeg kan også noen ganger si hva andre pasienter har fortalt meg om hva som har hjulpet dem.
Ta én dag om gangen
Hun liker dårlig å komme med råd, men i noen situasjoner trenger vi å høre de opplagte tingene.
– En pårørende kan for eksempel si: «Nå skal jeg gå i dette så og så lenge. Det virker urimelig lenge. Jeg er jo så sliten i dag, hvordan skal jeg klare det i neste måned?» Da kan et godt svar være: «Vi må ta denne behandlingen én dag om gangen. Det er fort gjort å gå i bekymringer som ligger foran. Vi vet ikke noe om hvordan sykdommen er, om bivirkningene eller vi selv er, når vi har gått noen mil til.»
Sykehuspresten tar en liten pause, før hun fortsetter:
– Det er utrolig hva vi mennesker klarer når vi må. Hva slags ressurser vi har og hvordan det finnes krefter som vi ikke visste om. Når vi står på utsiden, kan vi si: «Hvordan klarer du det? Jeg hadde aldri klart det!» Men når vi befinner oss midt oppi krisen, er det utrolig hva vi makter.