Lekkasje fra puppen var symptom på brystkreft

Siri hadde ingen anelse om at fukt fra brystet kunne være et symptom på brystkreft. Hun er veldig takknemlig for at brystkreften ble oppdaget tidlig.

Tekst: Solveig Brekke Weltzien
Foto: Erik Thallaug/Brystkreftforeningen og privat

– Har du ikke hatt noe lekkasje fra puppen, spurte kirurgen. Og det hadde jeg. De siste månedene hadde jeg hatt «dampflekk» i BH-en. Jeg trodde det var stress og visste ikke at fukt i en BH kan være symptom på brystkreft. Jeg hadde faktisk bestilt meg flere BH-er den sommeren fordi de måtte skiftes ut på grunn av væskedannelsen, forteller Siri Dahle Jensen.

BLI MEDLEM

Siri Dahle Jensen er 53 år og er fra Vadsø. Hun har bodd mange steder, men bestemte seg for å flytte tilbake til hjemstedet etter at hun fikk brystkreftdiagnosen. Hun er utdannet økonom og jobbet i oljebransjen, men byttet karriere etter krakket i 2007/2008. Hun søkte Avinors AFIS-utdanning, og tok sikte på å jobbe i flytårn i ukontrollert luftrom. Hun jobbet i flere flytårn, og var ansatt i Vadsø da drømmmejobben i Longyearbyen på Svalbard dukket opp. Hun fikk permisjon fra tårnet i Vadsø og dro til Svalbard i 2019.

Fant en liten kul

I november 2019 dro Siri til Oslo for å ta privat ultralyd. Det er ikke fastlegeordning på Svalbard, og derfor hadde Siri valgt å ta regelmessige private ultralyder som et tiltak for oppfølging av egen helse.

– De fant en liten kul. Og da tenkte jeg: Nå er vi i Oslo, og vi skal vi kose oss. Dette får jeg ikke gjort noe med. Men jeg sa til kjæresten min at dette er en kul jeg må få utredet, minnes hun.

Allerede uken etter var hun i Tromsø og fikk tatt biopsi og mammografi.

– Samme dag ringte UNN, Universitetssykehuset Nord-Norge, og sa at jeg var i et pakkeforløp. De sa du må komme hit, forteller Siri.

Hun tok mange undersøkelser. Kirurgen lurte på hvordan hun hadde oppdaget kulen, for hun kjente den heller ikke, og hun spurte om ikke Siri hadde opplevd lekkasjer i BH-en? Og det hadde hun jo. 

Jeg har aldri vært syk av kreft, men jeg har vært dårlig av behandling.

Siri fikk beskjed om at hun ville kalles inn før jul. Hun følte seg ikke syk og dro tilbake til Svalbard for å jobbe.

BEATE OPPDAGET BRYSTKREFTEN PÅ MAMMOGRAFI

– Jeg forstod det slik at kulen var veldig liten, og jeg var ikke i nærheten av å være syk. Jeg har aldri vært syk av kreft, men jeg har vært dårlig av behandling, sier hun ettertenksomt, og fortsetter:

– Jeg har en god egenskap, jeg klarer å legge ting til side. Jeg dro tilbake til Longyearbyen, var jeg på jobb og konsentrerte meg om det. Da jeg forlot flyplassen 13. desember 2019, for å opereres i Tromsø, sa jeg optimistisk at vi sees om 6 uker.

Aggressiv brystkreft

Siri opplevde at hun ble veldig godt fulgt opp ved sykehuset, og operasjonen ble derfor en god opplevelse. Hun fikk god informasjon fra kreftlege og kirurg. På nyåret fikk hun telefon om at hennes krefttype var aggressiv krefttype og at hun ble nødt til å sette av de neste 8–10 månedene til behandling.

– Det var jeg ikke forberedt på. Jeg tenkte at dette må jeg bare gjennom. Det var da som faen, nå som jeg hadde fått drømmejobben ... Jeg visste jo da at jeg måtte gjennom veldig mye for å klare å komme tilbake på jobb igjen. Jeg visste at jeg ville miste legepapirene mine, forteller hun.

Når man jobber i flytårn må man jevnlig til helsesjekk hos flylege. Når ville hun få papirene tilbake? Samtidig følte Siri at hun var heldig, hun hadde tross alt en økonomikompetanse å falle tilbake på.

– Man kan ikke ta all sorg på forskudd. Man må ta én ting av gangen. Når jeg skulle gjennom så mye behandling, tenkte jeg at jeg ville flytte tilbake til Vadsø. Så fikk vi se hvor mye jeg tålte, forteller hun.

Da hukommelsen sviktet, ble Siri veldig lei seg. – En av de siste cellegift-torsdagene kom en «tilfeldig» lege og spurte hvordan jeg hadde det. Hun sa at hukommelsen ikke hadde noe med cellegiften å gjøre. Da ble jeg forferdelig lei meg. Jeg var sliten og redusert av behandling. Det var den eneste gangen jeg gråt, forteller Siri. Her får hun cellegift. (Foto: Privat)

Brystkreftavdelinga ved Universitetet i Nord-Norge i Tromsø var de som sto for diagnose og behandlingsopplegg. Selv om avstanden mellom Longyearbyen og Tromsø er større enn mellom Vadsø og Tromsø, var fortsatt reiseveien utfordrende. Det ble mange runder med cellegift, og stråling etter det.

– Jeg var fryktelig sliten etter behandlingen og veldig fysisk dårlig. Jeg hadde vondt og alt var tørt; hud, nese, øyne, munnhule, tarmer og slimhinner. Etter operasjonen fikk jeg vite at jeg skulle få det meste av cellegiften i Vadsø. På forhånd fikk jeg veldig god informasjon om behandling og at det var mitt valg, jeg sto fritt til å takke nei til deler eller all behandling, sier Siri.

Selv om hun fikk cellegift i hjembyen, måtte hun til Tromsø hver gang hun skulle bytte cellegift. Under korona satt hun i Vadsø sammen med sykepleier og fastlege på videolink med kreftlegen i Tromsø for å få all informasjon om den nye cellegiften. Dermed kunne hun klare seg med en dagsreise til sykehuset i Tromsø.

– Jeg fikk vite om bivirkninger, og kreftlegen i Tromsø ringte flere ganger i løpet av månedene med cellegift for å høre hvordan det gikk. Men ellers hadde jeg ingen å prate med, forteller hun.

Ensomt

Siri prøvde å lete etter en lokalforening i Vadsø.

– Jeg skulle så gjerne hatt en likeperson. Jeg savnet å snakke med noen som kunne gi god informasjon og gode råd når det gjaldt bivirkningene. Tennene mine fikk hard medfart på grunn av munntørrhet, og tannlegen lurte på hvorfor jeg ikke hadde brukt fukttabletter. Jeg visste ikke at dette fantes. Jeg skulle gjerne hatt noen å prate med som hadde vært gjennom det, forklarer Siri.

– Hva er mest krevende med å bo i utkantstrøk?

– Det er langt til ekspertisen. At man må reise langt for å få deler av behandlingen, både operasjonen, bytte av cellegift og stråling. Lufttrafikken er utfordrende i vinterhalvåret og det er mer sårbart. Jeg kjente også på frykten for å bli veldig dårlig av behandlingen. Tenk hvis jeg ble dårlig på flyet … Jeg hadde jo ingen garanti for at ikke cellegiften skulle slå inn før jeg kom hjem, forteller hun.

Siri rakk å komme hjem. Hun lå i senga med en bøtte ved siden av seg, og hun skjønner fortsatt ikke at det går an å bli så kvalm.

Da hun skulle få veneport, fikk hun time i Kirkenes mandag morgen.

– Du tar det du får. Jeg kunne ikke kjøre selv, og det gikk ikke buss så tidlig. Så jeg måtte dra dagen før og overnatte på hotell. Jeg hadde fått første dosen med cellegift halvannen uke tidligere og håret mitt hadde allerede begynt å falle av. Jeg måtte forklare og beklage i hotellresepsjonen at halve håret mitt lå igjen på hotellrommet. Det var ikke morsomt, forklarer Siri.

Hun fikk satt inn veneporten og tok rutebussen hjem om kvelden.

Siri mistet alt håret da hun gikk på cellegift. Halve hårmanken lå igjen i senga på et hotellrom i Kirkenes da hun måtte overnatte i forbindelse med behandling. Det var ikke en morsom opplevelse. Her er Siri én måned inn i behandling. (Foto: Privat)

Siri var ferdig med all behandling i juli 2020 og erfarte at hun begynte for tidlig på jobb igjen etterpå. Hun innså at hun var redusert og senket ambisjonsnivået. I begynnelsen av mars året etter var hun tilbake i full jobb ved Vadsø Lufthavn og bestod ny utsjekk som AFIS-fullmektig i tårnet i Vadsø i juni.  

I dag klarer Siri å jobbe 100% og opplever at hun er på en veldig fin flyplass som har en jevn trafikk.

Her hjelper samboeren Ørjan henne med å barbere hodet.

Fortsatt ikke seg selv

– Det er ingen som er seg selv etterpå. Men jeg har tenkt at jeg som er stor og sterk ikke skal belaste staten med en uke på Montebellosenteret. Derfor kom jeg hit veldig sent, forklarer Siri.

Hun tenkte at hun ikke trengte hjelp, siden hun ikke hadde spredning. Likevel var det mye hun ikke forstod. Som at det snart er to år siden hun ble ferdig med cellegift, men når blir hun seg selv igjen?

– Jeg har fått så mange gode svar her nå. Alt sammen detter på plass, sier hun, og fortsetter:

– Jeg blir ikke meg selv før jeg aksepterer at jeg er ikke meg selv. Jeg har ikke den energien og kapasiteten jeg hadde for to år siden, forteller hun.

STØTT OSS

Siri ble kjent med mange andre i samme situasjon da hun dro på brystkreftrehabilitering på Montebellosenteret på Mesnali våren 2022. Her snakker hun med Silje Kibsgaard.